Jeg har fulgt Dagsavisens serie om hvordan NAV fungerer, eller rettere sagt ikke fungerer. NAV er et så stort og komplekst system det er vanskelig å sette seg inn i for den vanlige mannen i gata. Systemet er så komplekst at selv saksbehandlere sliter med å forstå det og i mange tilfeller selv ikke kan forklare til brukerne som er avhengige av dette systemet. Etter at trygdekontor, sosialkontor og Aetat slo seg sammen, har det bare ballet på seg med byråkrati og et sammensurium av kaos hvor det virker som om ingen kommuniserer med hverandre. Det er brukerne som blir lidende part. Brukerne blir kastet rundt fra den ene instansen til den andre innenfor dette intrikate systemet og kommer seg omtrent aldri ut igjen. Hvorfor skal dette være så vanskelig? Jeg vil i dette innlegget lufte noen tanker og egen frustrasjon fordi jeg selv nå er en del av dette systemet.
Fra 1. januar 2018 ble det innskjerping av ytelsen AAP og makstid gikk ned fra 4 til 3 år, med få unntak. Kravet for å få det innvilget er også veldig skjerpet. Ok, så langt så bra. Nei, det er faktisk ikke så bra. Det høres flott og fint ut at man skal bruke disse 3 årene på behandling, utredning, utprøving og tiltak for å komme seg ut i arbeid. Men er det noen som har stilt seg spørsmålet om hvor lang tid det faktisk tar å få undersøkelser og behandling i helsevesenet? Det kan faktisk ta mye lengre tid enn 3 år og helsekøene er lange og ventelisten hos fastlegen er vond som et langt år. Jeg kan bruke meg selv som et eksempel her:
akutt legetime september -17 med store nakkesmerter ned i overarmene og stråling til hender. Videre MR med ventetid og ny legetime igjen. Henvist nevrolog lokalt sykehus november -17 med time i mai -18. Viderehenvist nevrokirurg med time i oktober -18. Operasjon satt til 3/1- 19. Rekonvalesens etter inntil 8 uker om det er vellykket, men med store individuelle forskjeller. Tidsrammen her er altså 17 måneder på å få utredet og behandlet kun EN diagnose. Ting tar tid og dette er verdifull tid som renner ut når makstiden på AAP er kuttet med et helt år. Det er mange mennesker som har flere helseutfordringer enn bare en og da er dette et paradoksalt univers å befinne seg i.
Det som er et paradoks her er at arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie selv sier at NAV nå skal jobbe tettere med brukerne for å få de raskere ut i arbeid og nekter å rokke ved den nye grensen på 3 år. Hun sier at det tar tid før man ser en bedring av disse innskjerpingene og at dette er en innkjøringsfase. Samtidig sier hun selv at det ofte tar lang tid å utrede brukere, ofte utover makstid på AAP. Hvorfor ble det da kuttet når man ser hvor lang tid det tar for å komme seg på beina igjen? Dette er for meg veldig motstridende utsagn og viser en åpenlys dobbeltmoralisme. Brukerne som er rammet av disse innstrammingene, meg selv inkludert, havner i en fallgruve det er vanskelig å komme seg opp av fordi det ikke er satt av nok tid. Mange har flere diagnoser og sykdommer som krever enorme ressurser av helsevesenet og ikke minst brukere selv. Selv har jeg et løp på 17 måneder kun på å få utredet og behandlet nakken min. Jeg sitter fortsatt igjen med hovedproblemet som er rygg og hofte, noe som er primærgrunnlaget mitt for innvilgelse av AAP. Dette er nå problemer som blir skjøvet tilside i påvente av at nakken blir behandlet. Hvor lang tid må jeg vente på å få dette utredet og behandlet? I hvertfall ikke innen 3 år har gått da jeg allerede i februar har brukt opp over et helt år på bare nakken. Disse problemene oppstod for flere år siden, men har forverret seg de siste år. Jeg har blitt en kasteball i helsevesenet og DET utgjør grunnlaget for at jeg mest sannsynlig ikke er ferdig utredet og behandlet innen makstiden går ut. Jeg blir ikke bedre av gå hjemme og vente mens jeg må ta en ting av gangen.
Når det er sagt vil jeg bare skyte inn at NAV for meg har vært en positiv opplevelse med de saksbehandlere jeg har hatt. Jeg har vært heldig å har kun måttet forholde meg til to; en da jeg gikk sykmeldt og en ny som tok over da jeg gikk over på AAP. Selv har jeg holdt saksbehandlere oppdatert om min helse underveis samt behandlinger og utfall av dette så godt jeg har kunnet. En god dialog med veileder er det viktigste grunnlaget for god og riktig oppfølging. Jeg har ingenting å utsette på den behandlingen og oppfølgingen jeg selv har fått av NAV lokalt her jeg bor, men jeg frykter hva fremtiden vil bringe som følge av alle innstrammingene og lange helsekøer. Det er en ærlig sak.
Parallelt med behandling skal man også kjøre et løp med legebesøk, tiltak og arbeidsevnevurderinger. Dette lar seg ofte ikke kombinere på grunn av helseplagene til bruker og at bruker er avhengig av å få den aktuelle og hensiktsmessige behandlingen med sikte på bedring. Dersom man ikke møter på tiltak eller behandling, ja man må ofte velge, så kan du miste retten til ytelsen AAP. Dette er skremmende. Hvordan er dette mulig med sikte på bedring til å komme seg ut i arbeid? Dette må det jobbes mer og bedre med for at bruker skal ha mest mulig nytte og utbytte av veien videre til arbeid.
Dersom man ikke er ferdig utredet eller behandlet innen 3 år så står dessverre altfor mange på bar bakke. Da er det i mange tilfeller høyst aktuelt å søke om en uføretrygd i en eller annen grad. Det er NAV selv som må åpne opp for å kunne søke om uføretrygd og når de gjør det, er det oftest i samråd med leger og behandlere man har hatt underveis i hele forløpet og gjerne lengre tilbake i tid som bekrefter at brukeren har en varig nedsatt arbeidsevne uten utsikt til bedring. Ventetiden på en uføresøknad kan ta inntil hele 10 måneder. De aller fleste mister i mellomtiden ytelsen AAP, mens noen får den forlenget i et visst tidsrom. Dersom man mister AAP er det sosialen neste. Anniken Hauglie sier selv at dersom du mister AAP så har du krav på sosialhjelp. FEIL! Dette er et utspill som ikke er en realitet for veldig mange fordi det ikke gjelder alle. Dersom man er samboer eller gift legges grunnlaget for hjelp basert på samboer/ ektefelles inntekt. Overstiger den minstesatsen som er satt, har man nemlig ikke krav på sosialhjelp. Da må man enten ta opp dyre forbrukslån eller leve på lånte midler av venner familie så langt det går. De som mister AAP og ikke har krav på sosialhjelp beholder fortsatt regninger og faste utgifter selv om pengene slutter å komme inn på konto. Familier blir bedt om å selge både hus og bil og andre eiendeler. Selv tilfeller der foreldre blir bedt om å bruke av egne barns sparekonto for å klare seg har jeg hørt og lest om. Før alt dette er brukt opp, får du ingenting! Skal da altså penger som barnet har fått i gave brukes på livsopphold og strømregning for hele familien? Når ble det et barns oppgave på 3, 7 og 10 år å forsørge sin egen familie? I realiteten er dette penger som ikke er disponible for foreldre, men dette går altså under oppsparte midler som må brukes. Dette er horribelt! Når sluttet vi å trenge å ha et tak over hodet? Er det bedre å måtte finne seg en leilighet å leie til 12 000 i måneden istedet for å beholde huset og betjene et boliglån på 8000,- i måneden? Jeg sliter med å fatte realiteten oppi dette og kan ikke se logikken og ser at dette er en stor fallgruve det er lett å ramle nedi.
De fleste som nå søker uføretrygd, opplever å få avslag og dette er noe jeg synes er veldig underfundig. Det er jo NAV selv og veileder som har fulgt bruker fra starten av prosessen med AAP frem til en søknad om uføre. Da er det snakk om at arbeidsevnen og inntektsevnen er varig nedsatt uten utsikt til bedring med liten eller ingen restarbeidsevne. Trodde at man måtte ha en arbeidsevne for å ha inntektsevne? Dette går faktisk ikke ut på det samme.
Men altså selv om NAV lokalt har klarert bruker for en uføresøknad, så er det ikke sikkert NAY har kommet til samme konklusjon. De kan fint gi deg avslag og komme med begrunnelser som at du ikke er ferdig utredet eller avklart allikevel. Dette er altså en instans som overhodet ikke har noe med brukerne å gjøre. Dette er en egen instans eksternt i NAV som behandler disse søknadene og som fatter vedtak eller avslag. Hvorfor er det ingen kommunikasjon mellom lokale og andre eksterne instanser innenfor samme system? En skulle jo tro at veileder, leger, spesialister og bruker selv kan dokumentere godt nok, eller er ikke den tilliten tilstede hos noen av de ovennevnte? En skulle tro at fagpersoner som har fulgt bruker i flere år hadde god nok kompetanse ettersom bruker først er sendt dit, ofte i regi av NAV selv. Hvor skal grensen gå for å bli trodd? Les artikkelen fra Frifagbevegelse her:
Det ringen en rød bjelle hos meg og jeg kjenner jeg gruer meg til hva fremtiden vil bringe. Lite aner jeg om hva som venter meg, men jeg har et håp om å bli bra. Om ikke bra, så i hvertfall bedre enn jeg er i dag. For å bli bedre så må man ha et helpe- og støtteapparat rundt seg for dette er ikke noe man klarer alene. Å kjempe en kamp mot et så rigid system som det har blitt er nærmest umulig uten å bli dratt med i dragsuget. Å være bruker på NAV er en påkjenning for de aller fleste og det er noe i det man sier; man skal være frisk for å være sjuk! Å gå hjemme i uvisshet om hva som vil skje videre er en påkjenning i seg selv. De aller fleste vil jo jobbe og ha en god helse, men det ser ikke ut til at det alltid er forenlig med hverandre. Det sies jo at det alltid vil lønne seg å jobbe, men dette gjelder ikke de som får AAP eller uføretrygd på NAV. Lønnen du får blir trekt krone for krone og time for time på AAP. Jobber du i en 20 % stilling, vil du bli trukket tilsvarende i ytelsen. På uføretrygd kan du tjene hele 37 000 kr i løpet av året uten å bli trekt. Dette er et stort tilbakesteg. Trygdede og mottakere av AAP har ingenting å tjene på dette, kun staten. Og ja, det skattes på lik linje med lønn på begge ytelsene. Hvis du blir vurdert til å sitte igjen med en restarbeidsevne på 20 eller 30 % med usikkert og variabelt oppmøte pga helseutfordringer, hvem tror du vil ansette deg? Ingen!
Jeg vil komme meg ut i arbeid igjen og gjør det jeg kan, men mer kan jeg ikke gjøre. I dette systemet så oppleves ikke dette som godt nok. Hva mer kan man forlange? Hvor langt ned må vi i søla for å få hjelp til å komme oss opp og videre? Det er vi brukere som til slutt sitter igjen som svarteper og eier ikke nåla i veggen med skrantende helse hvor den daglige kampen for å komme seg over dørterskelen er en realitet. Dette er trist og jeg kjenner frustrasjonen brer seg gjennom marg og bein. Vi er mennesker, ikke maskiner og vi trenger pleie og vedlikehold vi også for å fungere. Jeg blir bare trist av å lese og å høre om mennesker som slåss en daglig kamp for å komme seg på beina igjen.
Det er vel og bra at vi har et system som fanger oss opp dersom vi er uheldige og faller utenfor den vanlige A4- rammen, men da må dette systemet fungere 100 % og sørge for at vi som er rammet får en trygg og positiv opplevelse som også er forebyggende og helsefremmende. Slik det fungerer i det ser ut til at det er stikk motsatt. Jeg krysser fingrene for min egen fremtid og hva den enn måte bringe, men frykten og usikkerheten er der og den vil jeg ikke bli kvitt før jeg er ute av NAV- systemet. Selv om jeg så langt har vært heldig, så er det fryktelig tungt og trykkende. Jeg er vant til å bistå andre når de trenger det og prioriterer meg selv sist, men i dag er ikke dette mulig. Jeg har en følelse av å drukne bort i et stort hull med dårlig samvittighet ovenfor familie og venner fordi jeg ikke lenger kan være like aktivt deltakende som før. Ja, jeg har til og med mistet jobben min så jeg har ikke engang den å komme tilbake til og DET er en tung bør å bære. Når man går hjemme uten å få fortløpende hjelp og behandling så gjør det noe med en. Menneskeverdet blir mindre og mindre og nå er jeg bare en brikke som er satt ut av spill. Legger til slutt ved noen linker fra Dagsavisen som har en egen serie om nettopp NAV og hvilke konsekvenser de nye innskjerpingene har for brukerne:
Advokat om nye NAV- regler
Hårreisende mange ender på sosialhjelp
Mister AAP ved sykdom
Advokater om nye NAV- regler
NAV- hva skjer?
Ville ut i jobb- endte på sosialen
Snart har jeg ikke annet valg enn å gå på sosialkontoret