De som har opplevd og/ eller lever med angst vil kanskje kjenne seg igjen i noe av teksten min, men ikke alt. Angst er så forskjellig og oppleves så individult at det ikke er mulig å ta alle for seg på en gang. Noen har sosial angst (slik som meg selv), andre har angst for å ikke strekke til og andre igjen utvikler angst pga f.eks langvarig sykdom, mobbing, følelsen av å ikke strekke til osv. Som sagt finnes det mange typer og alle arter seg også forskjellig. Fellestrekket er isolasjon fra omverdenen og at man slutter å leve fullt ut og hvor mange ganger har du ikke fått spørsmålet: har du det bra? eller : hvordan går det? Selvfølgelig sier du at alt er bra, men i virkeligheten gjennomgår du et rent helvete uten å fortelle sannheten til den som spurte. Det er vår måte å unngå konfrontasjon på.

Jeg skal være helt ærlig og si at angst er helt jævlig og jeg unner ikke min verste fiende å oppleve dette. Det er rett og slett grusomt. Hvordan jeg selv opplever angsten er nok forskjellig fra mange andre, men jeg ønsker ikke å ha det sånn. Ikke vet jeg helt hvorfor det har oppstått heller og den kan komme og gå i bølger selv om jeg går i samtaleterapi. Den hjelper akkurat der og da, men effekten av samtalene begynner å utebli hva angst angår. Jeg er ikke medisinert og vil det ikke heller av forskjellige grunner. For det første så ser jeg på meg selv som en oppegående og sterk person som skal takle dette naturlig. For det andre så følger det gjerne med en del bivirkninger hva medisinering angår.

fra google

Når man lever med angst så er man dårlig nok fra før om man ikke skal få bivirkninger av medisiner i tillegg. Man er konstant bekymret, kvalm, har vondt i magen, vondt i hodet og alt slutter å virke. Det høres kanskje merkelig ut for den som aldri har opplevd dette, men det er realiteten. Det skal så lite forandring til i hverdagen for å få balansen til å tippe fullstendig over. En dag kan du være veldig selvsikker og trygg på deg selv. Neste dag kan være et rent helvete fordi du får en kommentar om håret ditt, at du burde være mer sosial, har droppet maskaren, komme deg mer ut, at du burde øke innsatsen på jobben etc. Det skal ikke mer til før dagen og formen er totalt ødelagt. Du vil løpe fra alt og bare gjemme deg for alt og alle.

Som jeg har skrevet i tidligere innlegg så er vi som lever med angst mestere i å maskere dette til det fulle. Ingen vet hvordan vi har det før vi forteller det til noen, men hvem vil vi egentlig fortelle det til? I hvertfall ikke til nærmeste familie som ikke vil tro oss på noen punkter. Vi var jo så lykkelige og friske da vi bodde hjemme og ga ikke tegn til at noe var galt og selvfølgelig er det ikke noe galt nå heller. Det er et veldig vanskelig tema å ta op med andre, men jeg har lært at å snakke med andre i samme situasjon gir en viss trygghet. Det gir en slags tilhørighet og ikke minst forståelse av hva som foregår inne i hodene våre. Å snakke med likesinnede kan være veldig god terapi for noen.

Vi prøver så godt vi kan å komme oss gjennom hverdagen med de utfordringer den innebærer, men av og til så går det bare ikke. Hodet sier stopp og likeledes kroppen. Vi bygger gradvis opp en mur rundt oss som vi finner tryggere og tryggere og allikevel har vi et stort ønske om å kunne fungere normalt i samfunnet med alle andre. De som aldri har opplevd angst vil aldri kunne forstå dette eller kunne sette seg inn i samme situasjon. Identiteten vi har blant andre er en helt annen fra den vi har på hjemmebane. Der er vi trygge og vi trenger ikke å være redde for at noen kanskje ser oss eller hvordan vi har det. Ute i offentligheten er det noe helt annet. Vi lever i frykt for at andre kan se at det er noe «galt» med oss og at de skal bemerke det. Således kutter vi båndene til offentligheten i den grad vi kan og vil.

Vi ønsker ikke å være syke og ikke bidra til samfunnet. Vårt høyeste ønske er å kunne være deltager i samfunnet på alle mulige måter, men oppi hodene vår foregår det ting som få forstår eller vil forstå. Ja, vi skaper våre egne frykter og vrangforestillinger og det er kun vi som kan gjøre noe med det. Men det er vanskelig å få hjelp pga lange helsekøer innen psykiatrien og kuttene det har vært de siste årene. Vi venter gjerne i årevis før vi kommer inn og får hjelp og ofte er det da for sent. Det har gått så langt at man er inne i en mørk og lang spiral som det er umulig å komme ut av for mange. De har gått med denne lidelsen i så lang tid og blitt veldig dårlige i påvente av en sårt trengt hjelp fra samfunnet og når først hjelpen kommer, så er den eneste hjelpen enten innleggelse eller tunge medisiner. Dette er en veldig uheldig bieffekt av ventetiden og burde vært unødvendig.

En annen ting er det å leve med angst og ha full jobb og familie i tillegg. Det er nok en kabal for de fleste og som krever nøye planlegging og det er de færreste som i det hee tatt vil nevne dette for sjefen! Vi unngår å fortelle fordi vi frykter hva andre vil tro og tenke. Selv om vi tilsynelatende virker friske på utsiden er vi på langt nær friske på innsiden og så lenge dette ikke synes ønsker vi at det forblir slik. Da er det ingen som kan kalle oss «unormale», «rare», «freaks» osv. og vi blir sett på som bidragsytere til fellesskapet. Men til sist vil jeg si at det er ingen skam å ha denne lidelsen kalt angst. Vi er så altfor mange som går med dette på innsiden og det er for få som vet om det. Det skal ikke være nødvendig å måtte gjemme seg store deler av livet, men det er dessverre realiteten for så altfor mange. Ikke pga frykt, men pga manglende ressurser og tiltak innen den offentlige psykiatrien.