Alle har sikkert hørt og lest om dette de siste årene, men det er fortsatt høyst aktuelt. Jeg snakker her om barn som blir medisinert i veldig ung/ lav alder og som ikke engang har muligheten til å påvirke dette valget og primært gjelder det barn med ADHD og ADD og medisinering med Ritalin. Altså barn med store konsentrasjonsvansker både med og uten hyperaktivitet. Dettte temaet har vært oppe i media utallige ganger om hvor lett det er og medisinere og overdiagnostisering, spesielt av ADHD. Medisinene virker ofte slik at det demper uroen og sløver barnets kapasitet og kunnskap.
Selv har jeg vokst opp i et hjem med et søsken som har ADHD og min yngste datter fikk diagnosen ADD for ca halvannet år siden. Det som forundrer meg er det raske tilbudet om medisinering. Selv valgte vi å avstå fra dette tilbudet da hun er altfor ung og ikke kan ta egne valg. Valget vårt er begrunnet i mange bivirkninger som også kan få store konsekvenser i fremtiden og vi vil at hun selv skal få være med å velge når hun er klar for det. Noen synes kanskje ikke dette er riktig, men det er riktig for oss. Hvem ønsker vel at barna sine skal få disse bivirkningene?
Jeg vet også at det er en del foreldre til barn med ADHD som kjemper en daglig kamp med barna sine, for det er ikke alltid lett. Det er utrolig mye aktivitet fra tidlig morgen til sene kveld, mange rare påfunn som kanskje virker helt banale for noen, andre er igjen aggressive og bærer på mye sinne. Men er det riktig å medisinere disse barna? Jeg kan bare svare for meg selv, men vet at mange andre velger gjøre det. Men det store spørsmålet mitt i denne sammenhengen er: blir barna medisinert for sin egen del eller for foreldrenes del? For realiteten er at det er så mange unge som blir diagnostisert med ADHD og jeg tror ikke dette alltid stemmer. Barn kan bli frustrerte, sinte og være overaktive av helt andre grunner. Allikevel får man tilbud om medisiner.
fra google
Selv om foreldrene sliter så mener jeg mye skal være utprøvd først før man velger siste utvei, som for meg er medisinering. Det finnes hjelp å få utenom dette, men man må bare være bevisst på mulighetene man har og fokusere på løsninger og ikke problemet. Et barn som oppfører seg som klassens klovn og oppfører seg «unormalt» er ikke ensbetydende med ADHD eller ADD. De underliggende årsakene kan være mange, men som oftest blir det fokusert på den problematiske oppførselen. Det kan f.eks være at barnet er vanvittig smart og ligger langt foran de andre i klassen og som fort begynner å kjede seg når utfordringene uteblir. Dette kan skje såvel i hjemmet som på skolen og dette er oppførsel som er lett å fange opp. Lærerne ser dette ganske fort og vil omtrent automatisk fokusere på at oppførselen til dette barnet forstyrrer resten av klassen.
Og vips så er man inne i et hav av samtaler og utredninger for ADHD/ ADD hvor medisiner er en veldig enkel utvei for å få tilbake roen. Jeg ser at det kan være problematisk å ha en såkalt «urokråke» i en stor klasse hvor noe skal læres, men er det ikke bedre da å tilrettelegge for dette barnet på dets egne premisser først og se om dette virker? Det finnes utrolig mye god hjelp i samtaler med barna selv og et tett samarbeid mellom skole og hjem og man kan oppnå gode resultater. Dessverre så er realiteten ofte en helt annen. Det er ingen som er tjent med å bli utslitt og husk at dette også tærer på barnet. Noen ganger er det også bare snakk om at barnet vil bli sett for det det er og kanskje føler seg oversett.
Disse barna det er snakk om er fulle av ressurser, evner og kunnskap. Da synes jeg det er så synd å se at dette går til spille ved at medisiner deles ut i hytt og pine og så altfor lett. La barna slippe til og vise hvem de er og hva de kan, men vær tålmodig og ikke mist motet. Det kan virke som om at det ofte gis medisiner for at foreldrene til disse barna skal få en pust i bakken og dette er fullstendig galskap da det finnes andre løsninger som f.eks avlastning gjennom kommunen. Dette vil gi et avbrekk for både foreldre og barn. Men jeg er ikke fullstendig i mot medisinering for enhver pris, men jeg mener mye skal være utprøvd først ved hjelp av hoder og hender. Først når alt annet er utrpøvd og ikke virker, da først kan man begynne å diskutere medisinering. Barn med ADHD og ADD er barn av ypperste klasse, de er bare litt annerledes og det er ikke noe galt i det.
bubblesinlife.com 
Fin post,selv er jeg en av de evnerike barna, men jeg har fått en aspergersdiagnose og ikke en annen bokstavdiagnose. Heldigvis med ordene «Dette kan ikke medisineres.», ikke at jeg hadde tatt medisinen om jeg hadde fått den, jeg har fått mer enn nok av piller etter en tur innom psykiatrien. Og foretrekker å se på hva maten kan gjøre med hjernens funksjon og ytelsesevne.
Jeg tror noe av problematikken er at barnehager og skoler ofte ikke har ressurser til å hjelpe og det er mye uvitenhet rundt dette i det Norske skolevesen. Ofte kan det bli en evig kamp for foreldre og tror mange foreldre syns det blir for strevsomt. De er rådville fordi de ikke blir møtt i det offentlige systemet. Og mange tror kanskje at medisinering blir eneste utvei fordi de er hjelpeløse til å finne andre utveier.
Jeg er helt eng med deg at det er veldig mye uvitenhet rundt dette temaet og desto viktigere er det å belyse det. Av erfaring så vet jeg at det er vanskelig å bli imøtekommet i systemet, men jeg synes ikke det er riktig å medisinere av den grunn. Foreldre må være litt mer våkne og gjøre seg litt bedre kjent med både system, effekt og bivirkninger av medisiner og ikke minst stå på for å finne ut hvilken hjelp barnet har krav på. Barna får ikke automatisk hjelp uten diagnoser fastsatt av PPT/ BUP.
Erfaringsmessig så er det mye mer hjelp å få i barnehagen enn på skolen, men det gjelder å ikke gi opp. Jeg er klar over at det er et strev uten like, men dette går i barnas favør og de må gå først.
Intressant innlegg Inger Lill 🙂 og du har nok dessverre rett i mye her.
Er mange påvirkende faktorer som avgjorde medisinering av min sønn. Vi prøvde uten i 5 år, kostholdsendring, tiltak og assistenter uten hell. Gutten ble mer og mer stigmatisert og klarte ikke å følge med i undervisning mer en 2 min av gangen og han ble mer og mer frustrert og utagerende. Dette igjen genererte svært lav selvfølelse og depresjon hos han.Det var med tungt hjerte jeg måtte ta imot tilbudet om Ritalin. Dette reddet sønnen min, han opplevde indre ro og mestring for første gang i sitt liv.
Hos oss var det kun for hans skyld og med store krav til skolen om å fortsette tilpasset opplegg selv om han er medisinert.
Hjertet gjør vondt hver morgen når jeg gir han medisin men vet det er en god drahjelp i en svært vanskelig hverdag, har ADHD selv så vet hvor vanskelig det kan være å henge med i svingene, gutten min kommer nå hjem og er stolt av seg selv istedenfor skamfull.
Jeg vet at du får vondt i hjertet ditt når du gir medisiner og jeg forstår deg godt, men jeg vet også at du har prøvd og kjempet med alt du eier og har før du traff dette valget. Og det er nettopp det som gjør valget ditt riktig! Han får medisiner for sin egen del og ikke din og han har forsøkt alt annet først. Det gleder meg helt inn i hjerterota å høre at sønnen din henger med i svingene og har funnet ro med seg selv. Det er nok et tegn på at det var riktig med medisinering her, men dette er fortsatt et tema som det bør rettes søkelys mot. Altfor mange tyr til medisinering som førstevalg uten å ha forsøkt noe annet og er tilfredse med det fordi de voksne selv får ro….. Foreldre og voksne med barn med ADHD burde sette seg litt mer inn i hva det faktisk innebærer å medisinere og hva det kan gjøre med barnet, men altfor få gjør det og det gjør meg trist, sint, skamfull og veldig bekymret på barnas vegne.