Stikkord

, , , , , ,


Jeg kom tilfeldigvis over en artikkel i Dagbladet i dag som tok opp dette temaet og det var et utspill fra AP- politiker Anette Trettebergstuen. Hun henviser til tall fra NAV om at tallene for sykmeldte ikke har endret seg fra fjerde kvartal 2011 til fjerde kvartal 2012, med unntak av totalt 28 tilfeller i denne perioden. Kvinner har også størst overvektstall når det gjelder å være sykmeldt for psykisk lidelse. Videre anbefales det at det må tilrettelegges mer og at det må være en tett dialog med arbeidsgiver, ansatt og lege om dette så det kan tilrettelegges på arbeidsplassen (foreslått som 1 av 5 tiltak).

Tett dialog og tilrettelegging er vel og bra, men vet hun faktisk hva det vil si å være psykisk syk? De som aldri har opplevd det kan heller ikke komme med slike utspill og forslag til tilrettelegging. For det første så er dette en meget privat sak og veldig mange velger å holde psykisk lidelse hemmelig nettopp fordi det er et tabuområde. Psykisk syke blir ofte sett på som svake, lite dugende og også ofte inhabile på mange områder. Det er mange som ikke engang snakker med sine nærmeste om dette og så kommer det et utspill om at det må åpnes for tett dialog med arbeidsgiver??? Nei, dette skurrer voldsomt i mine øyne. Arbeidsgiver har ingenting med eller har krav på å få vite om du sliter med angst og/ eller depresjon. Dette er en privatsak.

fra google

fra google

Den store feilen her ligger i at det ikke finnes gode nok tilbud og tiltak for de som trenger det. Behandlingskøene strekker seg til over året og mange blir dårligere i påvente av å bare komme inn. Private tilbud kan i mange tilfeller utelukkes fordi det er for dyrt. Psykiske lidelser går ikke over av seg selv og de krever en eller annen form for behandling, noe disse pasientene ikke får. Da blir det heller også uriktig å sende de tilbake til en arbeidssituasjon de kanskje ikke takler før dette er på plass. Det holder ikke å snakke med fastlegen eller arbeidsgiver om dette. Jeg tipper de fleste som går rundt med en psykisk lidelse ikke har førstevalget på sjefen sin for å lufte dette, forståelig nok i mine øyne. Jeg ville heller ikke gjort det.

Videre sies det at det er mange som ønsker seg tilbake på jobb og det kan jeg også støtte. Vi har behov for å føle oss verdifulle og at vi gjør en nytte for oss. For å få denne følelsen av at vi er verdsatte så må vi også ha en arbeidsgiver som støtter oppunder det og det igjen betyr at vi må brette ut våre mest private og intime detaljer om livet vårt. Nok en gang skurrer det i mine øyne. Jeg har ikke troen på at løsningen ligger i dialog med arbeidsgiver for jeg tror kanskje at det i noen tilfeller vi ha motsatt effekt. Det er vel heller få arbeidsgivere som ønsker å ha syke folk til å jobbe for seg og da spesielt psykisk syke. Psykisk syke blir sett på som ustabil arbeidskraft og man aldri hvor mye som kan forventes, men hadde det kunnet fungert slik at det var rom for det hadde det jo selvfølgelig vært flott. Å møte opp på jobb når man er psykisk syk kan være en stor påkjenning og det er ikke noe ålreit å føle seg til bry hele tiden og føle at man ikke duger. Da er det bedre med litt spillerom for en sykmelding dersom det er en dårlig periode. Dessuten er det utallige årsaker som ligger bak disse psykiske lidelsene og mange utløsende faktorer.

Som jeg nevnte litt tidligere så er dette en privatsak, høyst privat og det å blande inn andre i dette tror jeg kan gjøre vondt verre. Det er en påkjenning å være psykisk syk og det gjør det neppe lettere om man må forholde seg til diagnosen sin på jobben også. Jeg tror det er viktig at psykisk syke blir sykmeldte i perioder slik at de kan få en pause og tid til å «hele sjela» si. Jeg vil rett og slett kalle det en nødvendgighet. Det tror jeg bare er sunt for alle parter og psykisk syke skal ikke presses til noe de kanskje ikke mestrer. Det å føle mestring er en veldig viktig del av rekonvalesensen for de som ønsker å komme tilbake til arbeidslivet etter lengre tids psykisk sykdom, men det må skje på egne premisser og det må skje gradvis. Det er ikke bare å få en tilrettelegging og opprettholde en god dialog og dessuten er det veldig viktig at den psykisk syke får profesjonell hjelp før han/ hun går tilbake til arbeidslivet.

For å få profesjonell hjelp så må man be om det selv. Legen søker ikke for deg, ei heller arbeidsgiver. Det er den psykisk syke sitt eget ansvar til det fulle. Dette finner jeg også litt merkelig, men det kan jeg ta en annen gang. Etter å ha ventet på noe som ligner en evighet så kommer man altså inn til en førstegangs konsultasjon hvor problemstillingen blir lagt frem. Bare det å åpne seg til en fremmed kan by på problemer og vanskeligheter og kan ta ytterligere lang tid. Men litt tilbake til profesjonell hjelp; hva er egentlig det? Noen sverger til medisiner ved første møte, andre har ikke så mye peiling på akkurat det du er der for. For det finnes så utrolig mange varianter av behandlere og forskjellige måter å behandle på. Selv er jeg for kognitiv terapi fremfor medisiner, mens andre igjen foretrekker medisiner fordi det er enkelt og tar bort mye av de vonde følelsene. Jeg vil heller føle de enn å maskere de.

fra google

fra google

For å få psykisk syke tilbake til arbeidet så må psykiatrien i Norge få et drastisk ansiktsløft. Køene må kuttes og det må opprettes flere stillinger til både psykologer og psykiatere innen det offentlige og i det hele tatt bevilges penger til dette. Tilbudet må utvides og behandlingstiden av henvisninger må kuttes ned for å unngå ytterligere påkjenning for de som venter. Selv har jeg en psykisk lidelse og vet hva det vil si for denne gruppen pasienter å måtte bli båset og satt i kø. Det er selvfølgelig ikke et ønske om at denne gruppen pasienter skal sykmeldes for enhver pris eller over for lang tid, men her må man bruke skjønn og ikke makt for å få ned statistikken. Det er tross alt pasienten som skal stå i fokus. Det viktigste av alt er at også den med psykisk lidelse får være med å bestemme på hvordan veien tilbake til arbeidslivet skal skje.

Reklamer