De siste ukene har jeg kommet over mange blogger og artikler i nettaviser som tar for seg at mor tar seg et ekstra friår eller to for å være hjemme med barna og at kvinner bør arbeide mer. Dette motstrider hverandre, klart og tydelig. Det som kommer tydeligst frem er at mor selv ønsker det og det er snakk om prioriteringer etc. Sikkert vel og bra for noen dette, men dog ikke alle. Når man ser på sammenhengen her så er det kvinner som i størst grad er hjemme med barna. Hvorfor det? Samtidig skriker den samme kvinnen etter mer bidrag fra far på hjemmebane…… Snodig? Ja faktisk.

Dersom det skal bli mere likestilling på hjemmebane så tror jeg faktisk at mange kvinner bør ta en runde med seg selv og faktisk gi far litt spillerom også. Dette barnet er et felles ansvar og da bør man også dele likt på det. Mange fedre slipper ikke til for det er faktisk noen kvinner som ødelegger for mange andre ved faktisk bare å lene seg tilbake i permisjonstiden. Derfor blir det også negativ blest rundt akkurat dette. Kvinner har ingen selvskreven rett til å ta ut all permisjonstiden ene og alene. Den kan fint deles i to hele veien! Om man velger et ekstra friår fra jobb fordi det er til barnets beste, så burde det ikke spille noen rolle om det er far eller mor men det er en glimrende anledning til å dele likt. På grunn av amming i småbarnsperioden er det en nødvendighet at mor er hjemme og det vil være naturlig at hun tar første året. Når denne perioden er over så kan vel far få et år hjemme?

fra google

Det er like viktig for barnet å ha en far og knytte nærhet til han som hos mor, men da må han også få lov til det. Jeg tror en del kvinner er ganske selvsentrerte og tror at dette automatisk er deres «oppgave» å få lov til å være hjemme. Noe jeg stiller meg helt utenforstående til. Dette er et privilegie å ha og det burde deles likt mellom begge foreldrene til barnets beste. Videre sies det jo at det å gå hjemme med barn ikke er en dans på roser og at det er særdeles krevende og slitsomt. Jo, jeg kan si meg enig til en viss grad da jeg selv har 3 barn og faktisk kan uttale meg. Jeg skrev tidligere et innlegg om hvordan det er å ha et ha handikappet barn. Det er både krevende, utmattende og krever enormt mye fra foreldrene. Når det gjelder de andre to så koste jeg meg glugg i hjel med å være hjemme da de var små.

Joda, dagene gikk og jeg hadde alltid noe å gjøre men det var aldri krevende. Jeg hadde stadig skittentøy, husvask og det daglige husarbeidet hjemme i tillegg til at hun skulle aktiviseres, følge opp helsekontroller, fritidsaktiviteter osv. Men var det krevende og slitsomt? Overhodet ikke. Så jeg stiller meg litt undrende til de som sier at det er en kjempejobb å være hjemme med barna, for i mine øyne er det ikke det. Ansvaret ligger selvfølgelig og hviler på deg hele tiden 24 timer i døgnet, men det vil det også gjøre i veldig mange år til. Det er faktisk behagelig å være hjemme med barna mens de er små så hvorfor skal vi ikke dele på denne gleden?

En annen ting når det gjelder likestilling i hjemmet så har jeg inntrykk av at husarbeid er en stor ting på agendaen til de fleste. Selv liker jeg å gjøre husarbeid fordi jeg liker å ha orden rundt meg, men av og til er det veldig greit å få en håndsrekning. Dersom begge to er i full jobb (slik som oss) er jeg for likestilling i hjemmet, men dersom den ene er hjemmeværende med barn så mener jeg faktisk at størsteparten av husarbeidet tilfaller den hjemmeværende naturlig. Hun/ han er hjemme og ser hva som trengs å gjøres og har faktisk muligheten der og da mens den andre parten er på jobb. Du kan selv tenke deg å være på jobb en hel dag og du kommer hjem sliten, trøtt, stressa etc. og det er ikke veldig ålreit å få slengt husarbeidet rett i trynet da? Tror ingen ville likt det, uansett kjønn.

fra google

Kvinner liker gjerne å holde ting litt for mye og litt for lenge til brystet slik som å gå hjemme med barna og jeg tror faktisk ikke husarbeid er noe unntak. Før vi fikk partnere og kanskje bodde for oss selv så gjorde vi alle disse opgavene helt på egenhånd. Tenke seg til. Det virker noen ganger som om mannen skal «feminiseres» og det forstår jeg ikke. Det finnes så mange gode kvaliteter ved en mann som vi heller burde verdsette fremfor å ødelegge. For jeg tror vi ødelegger noe mandig dersom vi trer vaskebøtta over hodet hans hver uke og gnåler om at han må gjøre mere hjemme. Selv koser jeg meg med husarbeid og ser på det som en stund for meg selv med god musikk og jeg blir strålende fornøyd med resultatet etterpå. Det hadde selvsagt vært hyggelig om mannen min så på det med like øyne, men det gjør han ikke. Han skifter til gjengjeld dekk på bilen, måker snø, tar seg av andre tyngre oppgaver  etc. og takk og lov for det.

Jeg har nok selv gnålet en gang for mye om at han må gjøre like mye som meg hjemme, men til hvilken hensikt? Krangel og misnøye for begge parter og det er ingen tjent med. Jeg tror heller kvinner burde senke kravene til mennene sine dersom de har valgt å gå hjemme med barn. Mannen er tross alt i full jobb hele dagen om han ikke skal komme hjem til jobb også. Den tiden fra han kommer hjem til barnet legger seg burde vært forbeholdt far og barn, ikke noe annet. Da kan de i det minste kompensere for den tiden de ikke får hatt sammen ellers. Fedre må få lov å slippe til for de er gull verdt for barna, men da må en del mødre ta et steg tilbake og la det få skje. Likestilling i hjemmet tror jeg neppe vi aldri kommer til å oppnå uansett hvordan vi vrir og vrenger på det.