Overskriften sier mye i seg selv, men jeg skal prøve å forklare det med egne ord så godt jeg kan. Dersom du har lest noen av mine tidligere innlegg om angst og depresjon så skjønner du kanskje hva som nå kommer. Mitt personlige nederlag. Det å vedkjenne det, godta det, bearbeide det og ikke minst bli frisk igjen er ingen lett sak. For de som aldri har vært borti noe av dette kan nok ha vanskeligheter med å forstå hele aspektet ved det, forståelig nok. Det krever kunnskap om egen tilstand for å forstå det selv og vi som lider av både angst og depresjon er ofte eksperter på området når det gjelder oss selv.

Jeg har alltid sett på meg selv som en sterk person (og gjør det fortsatt bare litt mindre enn før), men det finnes begrensninger for hva jeg skal kunne takle på egenhånd. Som jeg har skrevet tidligere så har jeg stor tro på kognitiv terapi, såkalt samtaleterapi, kontra medisiner. Men hva når selv den kognitive virkningen uteblir og den ikke har effekt lenger og angsten bare gror og gror? Jo, da er medisiner neste utvei. Slik ble det for meg etter 4 år i samtaleterapi. Et skikkelig nederlag for jeg skulle kjempe meg ut av det på egenhånd ved profesjonell samtalehjelp, men slik ble det altså ikke. Jeg måtte bite i det sure eplet og svelge store kameler for å godta dette og det var en prosess i seg selv å gjøre det. Dessuten kom det overraskende på meg. Jeg hadde ikke forutsett at jeg skulle bli tilbudt medisiner for depresjonen min etter så lang tid uten så det var ekstra tungt. Et slag i trynet. Selve depresjonen er ikke så tung å svelge, men alt rundt den.

Det er ikke veldig festlig å stå opp hver dag og føle tomhet, være følelsesløs, trøtt, sliten og det verker overalt, spesielt i magen. Jeg vil føle glede, le med hjertet og magen, delta aktivt i sosiale tilstelninger, føle at jeg lever og sist men ikke minst; føle at jeg betyr noe for noen og at jeg duger til noe. Kjenne det på kroppen. Selvtilliten min har jeg fremdeles i behold på alle andre områder, men jeg savner følelsen av at noen trenger meg og bryr seg om meg. Når det gjelder kropp, vekt og utseende har jeg ikke komplekser og det synes jeg kanskje er litt rart for jeg oppfatter at veldig mange mister dette også på veien. Kanskje er jeg heldig? Ikke vet jeg. Uansett så føler jeg at jeg har mistet «meg selv» på veien og det er vanskelig å finne veien tilbake.

Årsakene til min depresjon og angst er mange og komplekse. Det startet da jeg fødte mitt yngste barn som nå er 7 år. Det viste seg tidlig at hun ikke utviklet seg normalt og det har ballet på seg siden da. Hun har epilepsi, er hypermobil, har ADD samt noe de ikke har funnet ut av enda men det var snakk om Asperger. Utredningene har vært lange, tatt utrolig mye tid og energi og spesielt vanskelig er det når de enda ikke er ferdige med utredningen som har pågått i 5 1/2 år! Det kreves enormt mye fra foreldre til handikappede barn. Vi skal stille opp på samtaler, utredninger, innleggelser, legebesøk, blodprøver, kontroller osv. Dessuten får vi ikke det vi har krav på uten å be om det heller. Informasjon er tydeligevis ikke gratis hva stønader og rettigheter angår, det er på bekostning av noe annet. Bekostningen av vår tid og krefter som både foreldre og arbeidstakere. Ventetidene er ofte lange og vi står rådville og engstelige i prosessen. Dette tar på ethvert menneske som har følelsene intakte. Det hadde jeg, men jeg mistet de på veien. Vi har ikke mye tid til å prioritere oss selv midt opp i alt dette.

Jeg sier ikke at det er systemet som har gjort meg syk, men hele prosessen i seg selv. Man vil så gjerne når det gjelder egne barn og man står på til det ytterste. En kamp jeg nødig ville vært foruten, men det har altså hatt sin pris. Nå har jeg et håp om å komme meg ovenpå igjen ved hjelp av kombinasjonen kognitiv terapi og medisiner. Jeg føler meg ikke så langt nede lenger, men jeg føler meg flatere og mere nøytral. Hverken trist eller glad. For øyeblikket er jeg bare her og jeg venter bare på at det skal snu seg til noe mer og mer betydningsfullt. Det kan ta lang tid før slike medisiner viser effekt, men jeg lever i håpet og har god tro på fremtiden. Jeg har en fantastisk familie rundt meg og en forståelsesfull og tålmodig mann som takler dette bra grunnet min åpenhet om dette. Jeg vil råde andre i samme situasjon om å være åpen med de nærmeste selv om det ikke er så lett, men det hjelper faktisk. Dersom man ikke vil være åpen med sine nærmeste i familien kan det være godt å ha noen andre å snakke med, f.eks en god kollega, venn/ venninne etc.