Alvorlig sykdom med fatal utgang og død er helt klart et vanskelig tema som berører alle og burde snakkes mer åpent om. De fleste har fått med seg saken om danske Jane som dro til Sveits for å få hjelp til å avslutte sitt eget liv etter eget ønske. Hun hadde diagnosen ALS som kun har étt utfall; nemlig døden. Jeg respekterer hennes valg fullt ut og det har nok vært en tøff avgjørelse, for henne selv og familien. Men jeg tror jeg hadde valgt det samme selv dersom det var min egen skjebne. Du kan lese om Jane her:

http://www.tv2.no/2014/01/10/nyheter/utenriks/dodshjelp/5212803#.UtDzUihh1BF

Du skal være rimelig tøff for å kunne ta en slik avgjørelse og klar i hodet. Det er nettopp det som også er så skummelt med ALS; først svikter de viljestyrte musklene som armer og bein, så de ikke- viljestyrte som tarmfunksjon, lunger og indre organer. Du forsvinner rett og slett uten å kunne gjøre noe med det, for det finnes nemlig ingen kur eller behandling for denne sykdommen. Alt dette skjer mens man fortsatt er helt klar i hodet og kjenner hva som skjer. Når man da mister evnen til å snakke og ikke lenger kan formidle sine tanker til omverdenen så er det et tegn på at det nærmer seg slutten på verdighet for mange av oss og ingen ønsker vel dette for seg selv?

Jeg har selv vært tett innpå et menneske med denne diagnosen og nærmeste familie. Jeg må være ærlig og si at jeg har vært heldig som fikk oppleve det med både gleder og sorger, men det gjorde også noe med meg som menneske som stod utenfor og så hva som skjedde. Det er ingen tvil om at det er trist og tungt, men noen av disse menneskene har også en så stor og flott evne til å gjøre mye ut av livet sitt i den tiden de har igjen. Jeg snakker ikke her om å hoppe i fallskjerm, klatre Trollstigen eller sykle Birken før de havner i rullestol, men jeg snakker om å gjøre det som er stort for dem. Noen har en fantastisk evne til å se positivt på tilværelsen selv om de vet utfallet, de velger å smile og le fordi det ikke hjelper å gjøre noe annet.

Enhver av oss ville nok gått fullstendig i hi dersom vi fikk vite at vi hadde fått diagnosen ALS. Det er en tøff beskjed å få. Man får vite at man lever på lånt tid og vet ikke hvor lenge man har igjen. Men når det begynner å gå nedover så går det fort. Altfor fort. Derfor synes jeg også at aktiv dødshjelp er en meget viktig debatt å belyse. Det er et stort og omfattende tema man burde gå tettere i sømmene og jeg er for dette på enkelte område. Mange synes kanskje jeg er uetisk som har denne tankegangen siden jeg jobber i helsevesenet, men vi er født med fri tanke og den velger jeg å beholde for alt den er verdt. Jane var bare én person som valgte å stå frem åpent med sin sak og jeg roser henne for det. Vi trenger åpenhet for selvrefleksjon. Dessuten tror jeg mange føler med henne og støtter henne i valget som ble tatt.

Å være for aktiv dødshjelp strider mot det vi lærer i helsevesenet, men er det dermed sagt at det vi lærer i etikken er moralsk riktig for alle og enhver? Vi må selv ta våre egne valg og selv velge for oss selv hva som er etisk riktig og ikke. Noen ganger kan det være beintøft, andre ganger ikke. Jeg kan ikke sette meg inn i Janes sykdom og situasjon, men etter hva jeg selv har opplevd så ville jeg tatt samme valget selv dersom det rammet meg. Tror jeg. Jeg kan ikke si noe sikkert for man vet aldri hvor tøff man er når det kommer til en slik avgjørelse. Men jeg ville hatt muligheten til å gjøre det samme. Bare å vite at man har muligheten hjelper for min del. Når mulighetene blir borte, forsvinner alt av håp. Og når håpet er ute har man ingenting!

Jeg er ikke for aktiv dødshjelp kun for mennesker med ALS, men også de som har uhelbredelig kreft og er på siste satdiet med bare smerter og lidelse. Det er ikke verdig for noen å bare ligge i en seng og bli pumpet full av morfin og vite at man er i live fordi man er koblet til en pustemaskin. Ingen er tjent med å ligge og råtne bort i en seng, enten hjemme eller på sykehus. Det er en belastning for pasienten, pårørende, venner og ikke minst samfunnet økonomisk. Det koster vanvittige summer å holde døende pasienter i live mot deres vilje. I den sammenheng tenker jeg at alle er tjent med å la pasienten få slippe å lide sine siste dager hvis ønsket er å avslutte det. Les mer om hvorfor aktiv døshjelp ikke bør legaliseres her:

http://www.tv2.no/a/5213844#.UtEu4Chh1BE

Hvem føler det verdig å ligge i en seng i store smerter, sløv på morfin som ikke virker annet enn sløvende og som må skiftes bleier på? Jane var 53 år gammel da hun valgte å avslutte livet sitt. Jane var ikke gammel, hun var en voksen dame med integritet og baller. Baller de fleste av oss ikke har! Jeg kan ikke rose henne nok for åpenheten familien hennes har vist i denne saken. Vi trenger denne åpenheten og ærligheten så sårt hvis vi skal kunne komme noen vei.

I belysning av denne saken tenker jeg også på pårørende som har sine næremste liggende på sykehus f.eks etter en ulykke hvor det ikke er håp om restitusjon. I de tilfellene er det opp til nærmeste pårørende hvorvidt de ønsker å holde vedkommende i live eller ikke. Det er ikke alltid leger kan ta denne avgjørelsen og den blir overlatt til nærmeste pårørende. Tenk det f.eks at du har en datter/ sønn som har vært utsatt for en drukningsulykke og havner i koma uten mulighet for oppvåkning eller bedring. Så blir barnet ditt da liggende på sykehus/ sykehjem og får næring via en sonde for å bli holdt i live. La oss si at det har gått 5 år siden denne ulykken og valget faller på deg om å fortsette å gi næring eller å dra ut sonden. Hva er etisk riktig i en slik situasjon og hvem faller valget på? Er det riktig å la dette mennesket ligge og råtne bort i kanskje 60 år til uten tegn til bedring eller er det bedre å avslutte det stille og rolig? I Norge kan vi ikke gi phenobarbitol fordi det er en gift, men vi kan altså dra ut sonden som gir næring.

I en slik situasjon står man ovenfor mange etiske og uetiske tanker, følelser og valg. Jeg synes det er rart at det er lov å dra ut en sonde som gir næring og avslutte livet sakte men sikkert. Det må jo også være ren tortur for pasienten selv? Det er ikke gjort på et døgn eller to å avslutte et liv på den måten. Det gjerne mange dager, kanskje også lenger. Er det ikke da mer verdig å kunne gjøre kort prosess som er så lite smertefull som mulig til pasientens beste? Dette er viktige spørsmål i en debatt som kommer til å komme. Helsevesenet kjemper hver dag en kamp om etiske dilemmaer, men er det alltid helsevesenet som har rett? Vi er født frie mennesker med fri tanke og like verdier og alle er født med de samme rettighetene. Det er heller ingen av oss som har bedt om å bli født. Da mener jeg også at dersom kriteriene er tilstede for å avslutte livet, så burde det være opptil enhver å bestemme dette.

Helt til slutt vil jeg nevne at håper det blir lovlig med aktiv døshjelp i Norge etterhvert. Det er selvfølgelig mye som skal legges til grunn før man kan gjøre noe med det og det er mange tungtveiende medisinske årsaker som må gjennomgås først, men vi har noe å lære av Sveits. De har tatt steget og satt sine kriterier for hva som skal til for å godkjenne aktiv dødhjelp. Slik må det også bli hvis dette vil skje i Norge. Noe jeg ikke tror vil skje fordi vi er så prinsippfaste og tror på alt vi ser og hører. Også gjennom lærdom. Men hvem bestemmer hva som er rett og galt i denne sammenheng?

Her kan du lese en annen lignende sak fra utlandet:

http://mobile.nytimes.com/2014/01/08/us/pregnant-and-forced-to-stay-on-life-support.html?pagewanted=all&referrer=