Min mann og jeg booket oss inn på Bergo leiligheter på Beitostølen i helgen 25- 27 september med godt mot og is i magen om å gå Besseggen for første gang. Ingen av oss har gått den før. Her har du min historie fortalt med egne ord og hvilke følelser som ble satt i sving. For følelser var det, og ikke så rent lite heller!

Vi våknet tidlig lørdag morgen og kom oss avgårde som planlagt kl 08:30 fordi vi skulle rekke den første båten som går fra Gjendesheim til Memurubu kl 09:30.  Sånn ble det ikke. Det var visst et kølapp- system på den båten og det viste seg at alle avgangene før 11:45 var fulle. Det var bare å smøre seg med tålmodighet og å sette seg og vente med litt kakao og kaffe.

Endelig kom båten! Vi gikk om bord og var selvfølgelig spente. Alle hadde jo sagt at dette var en flott tur 🙂 Værmeldingen denne dagen lovet også bra; strålende sol og ikke så mye vind.  Jeg tror samtlige værmeldere over hele landet hadde tatt fri akkurat den dagen. Noe sol ble det og det var helt nydelig, men vinden blåste i så kraftige kast at man måtte passe på så man ikke ramlet overende noen ganger (kommer mer om det lenger ned).

Endelig trygt i havn på Memurubu går vi i land og en spektakulær natur møter oss. Høsten viser seg i praktfulle farger fra alle kanter og vi begynner på turen oppover. Og den gikk oppover og oppover. Skal si det ble en del korte stopp bare på den første stigningen. Av med litt klær for svetten haglet lenge før vi var halvveis. Da begynte vi å få bange anelser om hva som ventet oss. Kunne det bli verre?

Etter mye om og men så kom vi oss opp første kneika og utsikten vi møtte var helt enorm. Dette er norsk natur på sitt aller beste! Vi stoppet opp bare for å nyte det vakre skue som var rundt oss og fikk selvfølgelig tatt noen bilder, men det er ingen bilder i verden som kan måle seg med det du ser i virkeligheten.

Etter å ha nådd den første toppen var det relativt greit terreng et stykke videre før det gikk nedover igjen. Heldigvis gikk det to veier ned det fjellet; hvis ikke hadde jeg snudd på flekken. Skal nevnes at jeg har ekstrem høydeskrekk og går ikke opp på en gardintrapp engang! Vel nede fant vi litt le langs en fjellvegg ved et vann hvor vi tok en rast med litt å spise og en kakao og kaffekopp. Det var helt nydelig.

Så var det bare å ta beina fatt og traske videre så vi nådde målet før det ble mørkt. Det sies at man bør beregne 6- 8 timer på denne turen, så det går en hel dag. Terrenget gikk oppover igjen før det gikk ned enda en gang og NÅ så vi ryggen på selve eggen. Det knøt seg i magen min og jeg kjente jeg ble uvel. Jeg husker jeg tenkte; skal vi opp der? Ikke faen! Det tør jeg ikke.

Men jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte bare fortsette for det gikk ikke noen båt tilbake denne ettermiddagen.  Terrenget ble nå mer utfordrende og steinete. Det var mer krevende å gå og vi hadde begge med ryggsekk. Vi nærmet oss bunnen av eggen og klatringen opp. Jeg ble kvalm, begynte å skjelve og svette. Så kom vi i prat med to veldig hyggelige nordlendinger. De kom med noen oppmuntrende ord underveis og heiet på meg. Dette skulle jeg klare!

De gikk før oss mot henget og begynte stigningen mens vi ventet litt. Så begynte vi å gå. Jeg ser en utstrakt hånd høyt i været midt oppå en fjellhylle etterfulgt av et høyt seiersrop. Det var nordlendingen som heiet på meg! Tenk at han hadde tro på meg og at jeg skulle klare det! Det gjorde noe med selvfølelsen min der og da. Han ga meg litt mot. Og det trengte jeg!

Jeg gikk først.  Jeg hadde kikket en stund på de foran oss og visste hva jeg måtte gjøre. Kvalmen kom i bølger, svetten rant. Jeg hadde lyst til å grine og kom med så mange rare lyder at jeg nesten ble skremt av de selv……. På det smaleste henget er det ca 2 meter bredt og det går rett opp. Der ble jeg sittende en stund og syntes synd på meg selv. Tårene presset på og magen vrengte seg. Jeg hadde spysmak i munnen. Hver eneste celle i hele kroppen stod i helspenn. Jeg satt som frosset av redsel for å falle ned. Bliket var festet rett inn i fjellveggen. Vinden kom i kraftige kast fra venstre og det gjorde ikke situasjonen noe bedre. Mannen min stod rett bak meg og sa trøstende og oppløftende ord til meg. Han sa; ta den tiden du trenger. Jeg står her og venter til du er klar.

Vinden løyet litt og jeg samlet alt mot jeg eide og tok skrittet opp. Jeg måtte videre. Jeg kom litt lenger opp før jeg måtte stoppe igjen. Redselen tok meg på nytt. Nok en gang hadde jeg en støttende mann bak meg og som oppmuntret meg til å gå videre. Etter å ha kommet fordi disse to «hengene» på det smaleste ble det bredere, men resten var ren fjellklatring. Hele kroppen jobber for å komme seg på toppen. Da vi nådde toppen kom min mann rett bak meg og sa; du klarte det! Jeg er kjempestolt av deg! Tårene trillet og hulkene kom støtvis. Jeg klarte det!!!

Da vi var på det vi trodde var toppen, ble vi veldig skuffa. Rett foran oss var det enda en høyde vi skulle opp. Stein og fjell, fjell og stein. Det er veldig slitsomt å gå på stein. Spesielt når de er bevegelige og ikke sitter fast i bakken. Enda to topper til måtte vi opp før vi endelig nådde selveste toppen! Vi planla en rast med litt mat. En sånn tur krever noen kalorier og det er viktig med påfyll. Det tok litt tid før vi fant et sted å raste. Det var overskyet og vinden ulte rundt oss. Så gikk jeg rett på snørra. Lissene på den ene skoen hektet seg i «hektene» på den andre skoen og jeg lå langflat. To ganger gjorde jeg det, rett etter hverandre. Så sikkert dritsmart ut! Knærne og håndflatene fikk litt medfart, men ellers gikk det heldigvis bra!

Vi fant en liten varde å raste bak og åpent termosen med godt mot. Varme pølser skulle smake nå (vi hadde med pølser på termos). Varme? Pisslunka pølser og iskalde pølsebrød var ikke en veldig heldig kombo akkurat nå. Den rasten ble veldig kort. Det var kaldt og vi måtte holde varmen så det var bare å begynne traskingen igjen. Vi ville frem før det ble mørkt og vi var slitne. Det verket godt i beina etter det steinete terrenget.

Nå kunne vi se at det begynte å gå nedover og nedover betydde at det nå nærmet seg målet. Trodde vi. Nå måtte vi klatre nedover. Lenge. Kroppen fikk virkelig kjørt seg på snirklete smale stier med delvis bevegelige steiner. Vi holdt på å snuble utallige ganger begge to og den ene uffet og akket verre enn den andre. Dette var vondt. Fryktelig vondt. Veien ned var forferdelig. Vi klamret oss fast i fjellvegger og jeg måtte sette meg ned på rompa flere ganger for å komme meg ned.  Turen ned var en stor belastning og det er ikke gøy å være så sliten at man blir kvalm.

Etter å ha kommet ned ett fjell, flatet det litt ut igjen og det var deilig å kunne gå og å sette opp tempoet litt. Men jammen kom det enda en fjellvegg vi måtte forsere nedover. Akk kjære vene, skulle denne turen aldri ta slutt? Joda, den tok slutt til slutt.

På denne turen brukte vi 7,5 timer med mange korte stopp og en litt lengre stopp (ca 20 min).  Vi var slitne, drittlei og det verket i hele kroppen da vi endelig kunne sette oss i bilen. Mannen min var iskald, jeg svettet. Ingen av oss visste om vi skulle le eller grine. Bilturen tilbake til Beitostølen var stille. Nå gledet vi oss til en varm dusj og en kald øl.

Vi dusjet, åpnet hver vår øl og sovnet kl 21:30! Om vi fikk drukket den ølen? Det kan du lure på!

Dette var første og siste gang jeg tok denne turen! Naturen er vakker og spektakulær, ja, men kun så lenge du klarer å fokusere på den. Det er ikke gøy lenger når alt blir et slit. Har du høydeskrekk og planlegger denne turen? Da anbefaler jeg å gå den bratte veien OPP og ikke ned! Men det er jævlig! Jeg sitter igjen med mange blandede følelser etter denne turen, men mest av alt stolthet over at jeg klarte det!