Kan du selv huske tiden da du vokste opp og magien oppvekstårene hadde og har de hatt noen betydning for deg i senere år? Kanskje som voksen nå? Jeg husker i hvertfall da jeg vokste opp og må si jeg skulle ønske mine barn kunne fått den samme oppveksten. I det legger jeg opplevelsene, friheten med ansvar og virkelig følelsen av å faktisk få lov til å være et barn. På mine premisser, ikke samfunnets. Her er det et stort og viktig skille. Når jeg ser på dagens barn som vokser opp blir jeg oppriktig lei meg på deres vegne som ikke har fått opplevd de årene jeg hadde.

I sommerferiene da jeg gikk på barneskolen var jeg alltid tidlig oppe. Det var ikke snakk om å ligge og dra seg til 11- 12 på formiddagen. Dagene skylle utnyttes til det fulle og fylles med nye erfaringer, gleder, krangler med bestevenner, skrubbsår på knærne etc. Jeg kjedet meg stort sett aldri og fant alltid på noe. Enten alene eller sammen med venner. Vi fikk lov til å kjenne gresset under føttene, kjenne regndråpene falle på bare overkropper, hoppe i sølepytter og ikke minst friheten vi hadde. Friheten til å selv velge hva vi skulle gjøre eller leke med. Ingen andre satte oss til å gjøre noe. Vi klarte dette på egenhånd uten hjelp og veiledning av voksne.

fra google

Barna i dag får ikke lov til å være barn slik jeg fikk oppleve det. Dagens barn er vokst opp med internett og data som spiller en stor rolle. Det er klart det er oss foreldre sitt ansvar å begrense dette og bestemme hvor mye tid barnet skal bruke, men slik samfunnet har utviklet seg er det også en nødvendighet at de skal kunne få bruke data for å henge med i svingene. Da kan vi heller ikke nekte de å utvikle seg med samfunnet. Data har kommet for å bli og da får vi gjøre det beste ut av det, men vi må ikke glemme leken oppi det hele. Barn utvikler seg også gjennom lek og å være sammen med andre. Utvikling skjer også gjennom å prøve nye ting og å sette seg selv på prøve. Barna må selv få lov til å være med å tøye grenser og kjenne på hva det innebærer å ha litt ansvar.

Da jeg vokste opp jobbet ikke mamma utenfor hjemmet, hun var hjemmeværende og dagmamma så jeg var nesten aldri alene. Ikke hadde hun bil de første årene jeg gikk på barneskolen heller så jeg var nødt for å finne på noe hjemme og i nabolaget. Jeg vil kalle meg heldig som fikk vokse opp i blokk sammen med de aller fleste av skolekameratene mine. Dette gjorde samholdet lettere fordi vi var ikke avhengig av buss eller tog for å komme oss til hverandre. Alle hjem var åpne for besøk og vi spiste gjerne middag hos hverandre. På fritiden lekte vi boksen går, hoppet strikk og paradis, kappet land, lagde trehytter og masse annet. Det viktigste av alt var at vi fant ekte glede i det vi fant på sammen og det ønsker jeg også at mine barn skal oppleve.

Med frihet kommer også ansvar. Jeg var vel ca 10 år tenker jeg da jeg fikk min første speiderkniv av pappa. Den kom med lærslire og jeg var oppriktig stolt og med den kom det selvfølgelig et stort ansvar. Noe jeg fulgte opp. Denne kniven ble brukt aktivt til å kappe land og spikke alt mulig rart og jeg tok godt vare på den. Lurer på hva den ville bli brukt til i dag dersom jeg ga den til et av mine barn? Antagelig hadde den bare blitt lagt bort og aldri brukt. De ville ikke sett bruksområdene og gledene som fulgte med. Dessuten ville de blitt helt forferdet hvis de fikk en kniv av sin egen mor til å leke med. Hvem går vel rundt og leker med kniv? Ikke dagens barn. De villle mest sannsynlig blitt sett på som voldelige og kanskje til og med barnevernet hadde dukket opp på døra….

fra google

Jeg husker de lange og deilige stranddagene i sommerferiene. Vi var på stranda fra ca 08:30 til rundt 17- tiden før vi vendte hjem igjen. Kjølebagen var proppet med rundstykker, kokte egg og drikke. Vi hadde det helt topp. Jeg husker vi gikk på noe som het Barna Hus. Det var et tilbud i regi av kommunen hvor vi kunne møtes hver dag med åpningstid fra 16:30 til 20:00. De ansatte engasjerte seg i oss barna. Lærte oss å strikke, sy korsting, makramé etc. Det var til og med en egen sløyd der med en egen «sløydlærer» som lærte oss mange forskjellige ting. Alle arbeidene vi gjorde fikk vi ta med oss hjem, helt gratis. Det lå det stor stolthet i for alle. To ganger i uken var det bakedag, tirsdag og torsdag. Vi lagde forskjellige ting; risboller, sjokoladekake, tomatsuppe, muffins, vafler etc. Men det viktigste var at det var vi barna som gjorde dette med veiledning eller oppsyn fra de voksne.

Dagens barn er ikke så priviligerte at de kan få gleden av å få oppleve noe så unikt som det jeg gjorde. Alt har en prislapp og kommunene bevilger ikke penger til dagens barn. Jeg er sikker på at hvis dette tilbudet hadde dukket opp igjen så hadde det blitt populært. Barn har behov for tilhørighet og følelse av mestring. Barnas Hus var et slikt sted. Vi ble sett og hørt og vi hadde voksne vi kunne snakke med om alt. Årlig ble det til og med arrangert turer, karneval, grillfester osv. Hvorfor blir disse tilbudene legges ned? Det hadde vært fantastisk å hatt et slikt sted uten internett hvor barn må være aktive og selv ta ansvar for det de gjør. I forhold til hvordan det er i dag vil jeg si at jeg har fått oppleve barndommens magi og hvor flott det kan være. Vi syklet uten hjelm, til og med uten hender på rattet, vi gikk på epleslang og lekte ringepigg. På vinteren lagde vi store snøborger og hadde snøballkrig med alle blokkers barn. Vi var ute og akte dagen lang og hadde det gøy.

fra google

Men hva skal til for å få barna våre i dag til å finne denne oppriktige gleden? Jeg tror vi har en tendens til å stresse så altfor mye at vi synes det er greit at ungene bruker tiden på data for at vi selv skal få litt ro. Dessverre litt for ofte. Og midt oppi det hele så glemmer vi hele essensen med det å la barn få være barn. Data kan være utviklende i seg selv det, ikke misforstå meg, men barn må prøve og feile i form av fysisk aktivitet. De må få lov til å utfolde seg og faktisk få lov til å gjøre noen sprell og da må vi som foreldre la det få skje. Barn i dag må omtrent lære seg å leke og da er det noe galt. Lek er noe som skal være naturlig og komme av seg selv, men da tror jeg vi voksne må bli litt barn igjen for å få med oss egne barn. Tør du å gå tilbake til barndommen igjen og gjøre masse sprø ting? Jeg blir gladelig med ungene mine på epleslang og hopper strikk i gata!