Nei, jeg tuller ikke når jeg skriver det. Jeg mener det helt seriøst og det er på høy tid å ta det på alvor og ikke minst se på seg selv. «Drittunger» har jeg ikke noe til overs for. Jeg synes det er motbydelig, slitsomt og ikke minst irriterende. For i det store og det hele er det altfor få som snakker om dette. De er redde for at det kan gjelde deres barn for deretter å bli såret selv. Ingen vil innrømme at de selv har en såkalt «drittunge» så jeg skal legge frem mitt syn på hva «drittunge» innebærer for meg og jeg velger å kalle det «drittunge» for det var ikke skjellsord da jeg var liten! Inspirasjonen til dette innlegget er hentet fra den lokale REMA 1000- butikken jeg handler på som utspilte seg nå på lørdag. En mor med en hylende «drittunge» på slep som la seg ned på gulvet og hylte og spyttet helt til hun fikk viljen sin; hun SKULLE ha den pizzaen i disken. Ferdig med det!

En «drittunge» er en unge som hyler og bærer seg når h*n ikke får viljen sin. Spiller ingen rolle hva det er; om det er en materiell ting eller et tv- program som blir nektet. Det blir hyling, grining, sparking og stygge skjellsord som flyr høyt over hodene som overbærer dette. En «drittunge» er en unge som tar fra en annen unge en leke uten å spørre som gjør det av ren faenskap. Kun for å irritere og å vise makten sin. En «drittungne» hører ikke etter og ignorerer de voksne vel vitende om hva de gjør. Og voksne lar det skje. Disse «drittungene» lærer seg fort om hvor og når de ikke blir sett av en voksen. En med autoritet.

bilde fra google

Men hvordan skjedde dette egentlig? Hvordan ble disse skjønne skapningene til noen monstre av noen «drittunger»? Jeg tror mye ligger i hvordan samfunnet er tilrettelagt i dag. Vi oppfostrer unger i et veldig hektisk miljø hvor vi ikke lenger har tid til barna våre. Hele tiden skal vi være med på noe; jobb, trening, korøvelse, foreldremøter osv. Enda skal vi jobbe mer. MYE mer! Vi skal ikke lenger ha tid til hverken ungene våre eller oss selv. Det gjelder å følge med på trenden av alt det nye som kommer. Nye duppedingser og duppeditter. Så blir barna glemt. Vi blir for opptatte og selvsentrerte med alt vi må sette oss inn i for vi vil jo ikke skille oss ut foran folkemengden? Da blir man jo sett på som rar og unormal. Gud forby!

Hva med disse barna som får lov til å herje fritt rundt og lage faenskap? Hvor er foreldrene til disse barna? Det er tross alt deres oppgave her i livet å lære disse «drittungene» hva som er rett og galt. Det er faktisk ikke barna det er noe galt med. Det er en blanding av samfunnet vi lever i og de som oppdrar disse barna. Vi som voksne må begynne å ta et litt større ansvar for de barna vi setter til verden. Hvem foreldre vil vel bli kalt inn på teppet til rektor hver uke fordi «drittungen» din kastet snøball midt i fleisen på lille Ole i 1. klasse? Ingen vil jeg tro.

Jeg tror det er på høy tid at vi lærer barna våre å leke igjen. Være ute i det fri og få mere utlp for energien sin. Slik skapes også kreativitet! Lær barna leker du selv gjorde som liten; boksen går, kappe land (ja det innebærer faktisk bruk av kniv, skrekk og gru), bygge trehytte, dra på fisketur, hoppe paradis, hoppe strikk, dra på sykkeltur osv. Vi må begynne å overføre verdiene av det leken betød for oss da vi var små. Det er ikke for sent, men det er foreldrenes ansvar å gripe inn å gjøre noe! Gi noe positivt til barna og du vil få positive unger tilbake. Gjør de noe bra så skryt og gi tilbakemelding, men ikke rakk ned på barnet og kom med negativiteter mens det ennå er barn. Da vil du kanskje skape et monster jeg selv velger å kalle «drittunge».

bilde fra google

En annen ting er at dagens unger er mye mere pysete enn før. Leken er strammet inn så til de grader og barna skal beskyttes for enhver pris. Du ser knapt en unge som går på trynet og får skrubbsår uten at det umiddelbart blir tatt i mor eller fars armer. Ungen rekker ikke engang å reagere før det får trøst! Og dette skjer gjentatte ganger. Hele tiden. Unger får ikke lenger lov å ha litt vondt her og der. Gråt er jo noe så forferdelig å høre på!

Unger får ikke lov å klatre i trærne lenger. De kan falle ned og slå seg. Det gjorde jeg også da jeg var liten, men jeg lever ennå! Jeg lærte meg å sykle uten hender helt på egenhånd og trynet rett inn et kratt med tornebusker og slo meg halvt ihjel. Jeg lever ennå. Jeg kappet land med speiderkniv som jeg fikk av min egen PAPPA da jeg var 7 år! Jeg traff ingen og det var en vanvittig morsom lek. Vi som foreldre må heller begynne å stramme inn tv og dataspill. Sette mere begrensinger og stille litt krav til barna våre. Før de blir «drittunger». eller har du selv glemt hvordan man skal leke? Hvis du bare gidder å gjøre en liten innsats mens barna ennå er barn; da er det til og med håp om at de reiser seg for gamle damer på bussen!