Hvis du noen gang har opplevd en depresjon eller angst vil du kanskje kjenne deg igjen av noe av det jeg skriver. Dette er basert på egne opplevelser og erfaringer og jeg har brukt lang tid på å åpne meg om dette. Jeg vet det er flere som kjenner meg som leser det jeg skriver. Dette er ikke et rop om hjelp fra min side, men jeg vil dele mine erfaringer og opplevelser. Helt åpenhjertig og rett fra levra! Temaet er vanskelig og det er ikke mange som vet dette. Det å skrive om er en slags terapi som hjelper meg å komme videre. Kanskje kan jeg hjelpe noen andre også å takle dette litt bedre.
Depresjon er dessverre noe veldig mange gjennomgår uten å vite det. Tegnene kan være vanskelige å se og vi tar de for noe annet. Jeg har tidligere skrevet om å komme seg ut av en depresjon og viktigheten av å søke hjelp. Her har jeg også skrevet litt om tegnene som er mest vanlige og kan kjennetegne en deprejson. Dette kan du lese mer om her:
https://bubblesinlife.wordpress.com/2013/01/29/a-komme-seg-ut-av-en-depresjon/
Depresjon er noe som bygger seg opp over tid og mens vi lar depresjonen utvikle seg uten å gjøre noe med den, dukker det gjerne opp andre ting også. Angst er en av disse tingene. Når man går rundt og er deprimert har man et annet tankesett enn vanlig. Man er trist, lei, kanskje sint, oppgitt, føler seg maktesløs eller at man ikke er bra nok. Kanskje har man skyldfølelse også for å ikke strekke til bestandig. Jeg kan ramse opp mange ting, men disse tror jeg er de vanligste.
Når man er deprimert går man gjerne i skjul og mest mulig isolert fra omverdenen. Dette er med på å skape begrensninger på hvordan du kan leve livet ditt. Du blir mer og mer komfortabel i din egen trygge lille sone og blir mer bundet til den. Det å gå ut skremmer mer enn det gir lyst. Du begynner å takke nei til sosiale sammenkomster og ikke uvanlig så føler du et konstant ubehag. Gjerne i magen. Som en klump som ikke går bort. Ofte er man kvalm uten å vite hvorfor. Angsten har satt seg. Plutselig er det et faktum. Du tør ikke gå ut.
Men hvordan er det egentlig å leve med angst? Ikke noe ålreit for hverken den som har angst eller personene rundt. De som ikke har angst lurer stadig på hvorfor du avlyser og ikke dukker opp. Du har også kanskje avlyst i siste liten i et lite angstanfall av frykt for hva andre kanskje tror om deg eller hvordan de ser deg? Eller du er redd for å bli dårlig? Dette har jeg selv gjort. I ren frykt for å få et anfall blant kjentfolk eller store sammenkomster. Det er tøft å måtte gå gjennom dette. Alt skal vurderes opp og ned og alt avhenger av om man har en god dag eller ikke. For det finnes faktisk dager som er bedre enn andre. Det er ingen som ser at du har angst. Den ligger inni deg. Som en ulmende glo klar til angrep når som helst og hvor som helst. Du ser kanskje ikke syk ut selv om du føler seg syk på innsiden. Når man lever med angst blir man flink til å maskere følelser og skjule det negative. Etterhvert går det kanskje av seg selv. Vi blir gode skuespillere. Vi bærer på en hemmelighet som ingen andre vet om. Fordi det er flaut og ubehagelig. Og vi vil ikke ubehage andre mennesker rundt oss. Slik er det med angsten. Den tar balletak på deg før du vet ordet av det. Uten at du vil, men den gjør det!
Kanskje har man stiftet familie når man blir rammet av dette. Hvordan så forholde seg til det? Her tror jeg på åpenhet og ærlighet for å oppnå forståelse, men jeg skjønner det er vanskelig. Det er en barriere som må brytes og ofte er det en lang prosess. Har man søkt profesjonell hjelp og fått det kan det være lurt å rådføre seg om hvordan man kan gå frem på hjemmebane. Dette kan være til god hjelp, men man må selv være klar for det. Det er viktig å ikke presse seg for fort og for mye på en gang.
Selv er jeg rammet av agorafobi. Det er sosial angst og angst for store plasser med mange mennesker. Enda så skal jeg på Justin Bieber- konserten……. Ikke helt sikker på om jeg klarer å gjennomføre det enda. Tenk om jeg får et panikkanfall og tusenvis av andre mennesker ser det? Tenk om jeg begynner å kaste opp foran et så stort publikum? Jeg vil ikke tenke tanken engang for den er skremmende og får angsten til å vokse enda mer. Men jeg vil dit for datteren min sin del. Jeg vil være der så jeg kan kjøre henne trygt til og fra.
Det å leve med angst er ingen spøk. Som jeg skrev i innlegget om å komme seg ut av en depresjon tror jeg også her på kognitiv terapi fremfor medisiner. Det skal mye til for å dempe angst og det må jobbes med. Kontinuerlig. Jeg fikk låne en bok av en psykiater som heter «Trange rom og åpne plasser» av Torkil Berge og Arne Repål. Den tar for seg det å leve med forskjellige typer angst og teknikker for å overkomme angsten steg for steg. En veldig nyttig bok for de som virkelig vil prøve å gjøre noe for å komme seg ut av angsten uten medisiner. Dersom du ikke har tilgang til å låne den eller tør å gå på bokhandelen for å kjøpe den, så kan den bestilles diskrét på nett uten at noen vet det.
Hva så med kombinasjonen ansgt og familieliv? Det er tøft det også. Familien forventer faktisk visse ting fra deg selv om du har angst. Det er derfor det er så viktig å være åpen om dette. Uten å vite hvorfor du trekker deg unna, kan du heller ikke forvente deg at de forstår. Distansen kan bli veldig stor dersom du tillater det. Både til partner og eventuelle barn. Kanskje unnlater du å være med på så enkle ting som å gå på butikken å handle? Gruer du deg til å feire bursdagsselskap med mange gjester? Tør du ikke å ta deg en tur på biblioteket for å låne en bok? Det er ikke ok å ha det slik. Det sliter på innvendig og gjør vondt.
Som jeg nevnte over her så setter dette seg ofte i magen. Mange tror de er syke eller er rammet av et uforklarlig virus etc. Alt begynner i hodet. Negative tanker som får spire og gro må ha en vei ut igjen. Men det finnes ingen vei ut før du selv åpner den og da blir den ofte sittende i magen før dørene åpnes. Det å være deprimert eller å leve med angst er ingen sykdom i seg selv, men en tilstand vi befinner oss i som vi ikke vil ha.
Depresjon og angst er også et tabubelagt tema i noen kretser. Det skal ikke snakkes høyt om dette og alt utenom høy standard skal hysjes ned. Hva da med de som lever med dette i disse miljøene uten å tøre å si ifra? Skal de lide seg unødvendig gjennom dette fordi et trangsynt miljø ikke klarer å se at noen har det vanskelig? Skamme seg og ris på rompa! Dette er mennesker som vil ha igjen et fullverdig liv uten angst og depresjon. De vil leve fritt og i frihet gjøre hva de vil uten å være bundet av sin egen frykt; nemlig angsten! For frykten for selve angsten er ofte noe av det verste med angsten! Skjønte du det?
bubblesinlife.com 
Veldig godt og grundig blogginnlegg om depresjon og angst. Takk for at du deler dine erfaringer.
Takk for hyggelig tilbakemelding 🙂
Tilbaketråkk: Smerteplager har ofte “følgesvenner” | bubblesinlife
Det var som å lese om meg selv. Tusen takk for at du skrev ned akkurat det jeg føler. Åpenheten er det jeg synes er aller vanskeligst å gjøre noe med. Det å fortelle andre at man har et angstproblem/fobi er veldig vanskelig. Man får ikke mange venner av å ha det sånn og man føler seg veldig isolert nettopp fordi man isolerer seg selv og føler at man står alene med dette. Fint at du skrev dette. Det bør bli mer fokus rundt det og det bør bli en endring i samfunnet som gjør til at folk med ulike angstproblem får det lettere ved å fortelle folk om det. Jeg har erfart en del ganger at hvis jeg får sagt at jeg har angst, så slipper angsten litt tak i mageregionen. Fortsett og ta opp dette temaet og temaet rundt gluten. Alltid på utkikk etter oppskrifter, da særlig på brød som holder seg og som smaker godt.
Så hyggelig at jeg klarte å sette ord på hva du føler. Depresjon og angst er et veldig vanskelig tema som holder sseg skjult fra oss i samfunnet og er ikke så lett å oppdage.
Det hjelper noen ganger å være åpen om dette og fortelle andre hvordan du har det for det er tøft. Jeg kommer til å skrive mer om dette/ disse temaene for det er også en slags bearbeiding for meg og det gjør godt for meg å dele tanker omkring dette.
Ingen tvil om at det bør bli mere fokus rundt dette for det er alvorlig og til slutt vil det bli et stort samfunsproblem om ikke noe blir gjort.
Hyggelig at du leste bloggen min. Nye lesere er alltid velkomne og jeg skal svare etter beste evne dersom du lurer på noe 🙂
Jeg har ikke noe å si på det med angsten, for det vet jeg ikke noe om, men du skriver her at deprimerte folk gjerne isolerer seg, og vil være mest mulig isolert fra omverdenen. Jeg vil da si at jeg ikke tror det stemmer helt i alle tilfeller. Noen blir kanskje til og med helt stikk motsatt, og prøver å være mest mulig sammen med folk, for å skjule depresjonen for seg selv, via å skjule den for andre. Eventuelt kanskje bare for å komme seg bort fra seg selv, for å tenke på andre ting. Holde fokuset borte fra tankene.
Takk for innspill! Ja jeg skriver at de gjerne isolerer seg, men sier ikke at alle gjør det og det er stor forskjell. Jeg har brukt mine erfaringer fra både privat og jobbsammenheng her da jeg tidligere har jobbet på et sted hvor depresjon ble behandlet. Jeg vet det er en del som prøver å gjøre motsatt også og ingen av veiene man velger er «feil». Alle vet ikke hvordan man skal velge og andre kan rett og slett ikke velge. Angsten kommer ikke bestandig heller, men dessverre så altfor ofte.
Jeg slapp unna angsten, men fikk søvnproblemer.
Men, noe helt annet. Jeg kom over denne bloggen i dag, og til min store glede fant jeg ut at du skriver om glutenfri mat. Det har seg slik at jeg nettopp fant ut at jeg er intolerant, og jeg er MEGET forvirret over hva jeg kan spise og ikke. Det gjøre det jo ikke noe bedre at jeg bor i england dette halvår. Tror det kan være til stor hjelp. Du har ikke tilfeldigvis skrevet ned en plass noen tips til oss «nye», som ikke er vant med dette?
Ellers, om du vil ha lesestoff, så har jeg og blogg. http://www.linncer-blogspot.com (bruker ikke wordpress-blogg)
Da skal du prise deg lykkelig over at du slapp unna angsten for den synes jeg personlig er verre enn selve depresjonen. Slet med søvnproblemer selv også, men med god hjelp og kognitiv terapi så gikk det bedre.
Hyggelig at du «ramlet» innom bloggen i dag 🙂 Jeg har ikke skrevet ned noen tips til nye som ikke er vant med dette, men hvis det er noe spesifikt du lurer på så må du gjerne spørre. Selv er jeg også intolerant og har ikke cøliaki.
For det første så holder jeg meg unna produkter merket med «stivelse». Står det at det er potet- eller maisstivelse kan jeg spise det, men av erfaring så er vanlig stivelse ofte hvetestivelse og det reagerer jeg på. Kan f.eks ikke spise Gilde sine karbonader, da får jeg skikkelig vondt i magen.
Alt må jo leses veldig nøye i begynnelsen og etterhvert lærer du deg hva du kan og ikke kan spise. Har du fått noen konkrete råd om hva du ikke kan spise?
De fleste store supermarkeder i England selger mye glutenfri mat. Til og med ferskt brød rett fra disken. Veldig vanskelig å gi generelle tips egentlig 🙂 Holder nå på med et innlegg jeg begynte på i går som omhandler glutenfri ferdigmat som kanskje er av interesse. Skal prøve å få frem litt tips og råd der 🙂
utrolig bra;)
Takk 🙂
FYI, linken i posten over fungerer ikke. Ser ut til å være klippet fra admin-siden til WP..
Da skal jeg fikse den. Takk for tilbakemelding!
Da tror jeg linken skal fungere greit 🙂
Det er som jeg sa til en venn at verden er ikke som man tror, og alle later som om vi har det bra. Men det er jo ikke sant, det er nok mange som sliter med et eller annet. Jeg selv har mer eller mindre hatt eller kanskje fortsatt har sosial angst, og mye av det du beskriver kjenner jeg meg igjen. Ikke bare har jeg sosial angst, jeg har også hatt angst anfall. Ja huff, det kan du si.
Men men, heldigvis finnes det hjelpe-apparater som f.eks støttekontakt, psykolog, venner og familier osv osv,
Det rare er at ALT sitter oppi hodet vårt, det er der vi må jobbe med.
Ja jeg vet, lettere sagt enn gjort, i know. !!
Takk for innspill og tibakemelding!
Nei, verden er nok ganske annerledes hvis man tar en titt på innsiden. Men det er jo ikke så lett å vite når det blir så godt skjult. Angstanfall er ikke noe å spøke med. Det er ganske ille. Høres ut som du er bedre nå og har har kommet et stykke på vei og det er veldig bra.
Du er flink! Tar opp et tema som er sååå viktig, og som jeg har skjønt at rammer mange flere enn man selv tror.
Jeg hadde aldri trodd at jeg (eller deg for den saks skyld), som var så utadvendt og «trygg», skulle bli en av dem som synes folkemengder, bursdager, middager, tilfeldige møter av bekjente på butikken osv. skulle bli vanskelig… Men du har helt rett… Man trenger hjelp, og jeg er like enig i at det beste er å holde seg unna medisiner- på tross av at dette ofte er noe man får servert ved første legetime…
Stå på! Du er tøff! 🙂
Tusen takk for god tilbakemelding 🙂 Hyggelig at du leser bloggen min!
Det er nettopp det som er så skummelt med akkurat dette temaet. Vi som bærer på angsten lærer oss alle mulige smutthull og snarveier uten at noen får vite det. Vi lærer oss å være gode skuespillere og bedrar alle rundt oss og får de til å tro at alt er ok. Selv om det ikke er det, men vi vil jo ikke at noen skal tro negativt om oss. Vi er jo så selvsikre, trygge og utadvendte. Det er bare på utsiden. Inn er vi vrak og det er det ingen som ser. Vi vil ikke at andre skal se det. Da er boblen vår trygg og god!
Regner med at det er flere som blir overrakset over innrømmelsen min, men jeg må komme meg videre. Jeg orker ikke å leve innestengt lenger. Jeg må gjøre noe og jeg må begynne et sted. Da var bloggen trygg å ha for her er det ingen som ser ansiktet mitt. Men nå er det altså åpent og ute i dagslys. Jeg skammer meg ikke. Det er vondt å ha det sånn og det går utover de rundt meg. Jeg vil ikke det. Jeg prøver heller å heve hodet og leter etter en utvei som kan hjelpe meg videre.
Ja, så bra! 🙂
Jeg er også på god vei ut, selvom jeg merker det innimellom fortsatt… Jeg har også blitt MYE mer åpen de siste årene, og har en personlig coach/terapaut som hjelper meg masse!
Lykke til på veien ut, det er ingenting å skammes over! 🙂
Det tar lang tid før man eventuelt kan overvinne angsten fullstendig, hvis man i det hele tatt klarer det. Det viktigste er jo at man jobber med det selv og får hjelp. Så bra at du er på vei ut og har blitt mere åpen om det. Det er en slags terapi det også for oss selv å fortelle andre det, men man må være klar for det. Fortsatt lykke på veien ut til deg også 🙂