Stikkord

, , , , , , , , ,


Hvis du noen gang har opplevd en depresjon eller angst vil du kanskje kjenne deg igjen av noe av det jeg skriver. Dette er basert på egne opplevelser og erfaringer og jeg har brukt lang tid på å åpne meg om dette. Jeg vet det er flere som kjenner meg som leser det jeg skriver. Dette er ikke et rop om hjelp fra min side, men jeg vil dele mine erfaringer og opplevelser. Helt åpenhjertig og rett fra levra! Temaet er vanskelig og det er ikke mange som vet dette. Det å skrive om er en slags terapi som hjelper meg å komme videre. Kanskje kan jeg hjelpe noen andre også å takle dette litt bedre.

Depresjon er dessverre noe veldig mange gjennomgår uten å vite det. Tegnene kan være vanskelige å se og vi tar de for noe annet. Jeg har tidligere skrevet om å komme seg ut av en depresjon og viktigheten av å søke hjelp. Her har jeg også skrevet litt om tegnene som er mest vanlige og kan kjennetegne en deprejson. Dette kan du lese mer om her:

https://bubblesinlife.wordpress.com/2013/01/29/a-komme-seg-ut-av-en-depresjon/

Depresjon er noe som bygger seg opp over tid og mens vi lar depresjonen utvikle seg uten å gjøre noe med den, dukker det gjerne opp andre ting også. Angst er en av disse tingene. Når man går rundt og er deprimert har man et annet tankesett enn vanlig. Man er trist, lei, kanskje sint, oppgitt, føler seg maktesløs eller at man ikke er bra nok. Kanskje har man skyldfølelse også for å ikke strekke til bestandig. Jeg kan ramse opp mange ting, men disse tror jeg er de vanligste.

Når man er deprimert går man gjerne i skjul og mest mulig isolert fra omverdenen. Dette er med på å skape begrensninger på hvordan du kan leve livet ditt. Du blir mer og mer komfortabel i din egen trygge lille sone og blir mer bundet til den. Det å gå ut skremmer mer enn det gir lyst. Du begynner å takke nei til sosiale sammenkomster og ikke uvanlig så føler du et konstant ubehag. Gjerne i magen. Som en klump som ikke går bort. Ofte er man kvalm uten å vite hvorfor. Angsten har satt seg. Plutselig er det et faktum. Du tør ikke gå ut.

Men hvordan er det egentlig å leve med angst? Ikke noe ålreit for hverken den som har angst eller personene rundt. De som ikke har angst lurer stadig på hvorfor du avlyser og ikke dukker opp. Du har også kanskje avlyst i siste liten i et lite angstanfall av frykt for hva andre kanskje tror om deg eller hvordan de ser deg? Eller du er redd for å bli dårlig? Dette har jeg selv gjort. I ren frykt for å få et anfall blant kjentfolk eller store sammenkomster. Det er tøft å måtte gå gjennom dette. Alt skal vurderes opp og ned og alt avhenger av om man har en god dag eller ikke. For det finnes faktisk dager som er bedre enn andre. Det er ingen som ser at du har angst. Den ligger inni deg. Som en ulmende glo klar til angrep når som helst og hvor som helst. Du ser kanskje ikke syk ut selv om du føler seg syk på innsiden. Når man lever med angst blir man flink til å maskere følelser og skjule det negative. Etterhvert går det kanskje av seg selv. Vi blir gode skuespillere. Vi bærer på en hemmelighet som ingen andre vet om. Fordi det er flaut og ubehagelig. Og vi vil ikke ubehage andre mennesker rundt oss. Slik er det med angsten. Den tar balletak på deg før du vet ordet av det. Uten at du vil, men den gjør det!

Kanskje har man stiftet familie når man blir rammet av dette. Hvordan så forholde seg til det? Her tror jeg på åpenhet og ærlighet for å oppnå forståelse, men jeg skjønner det er vanskelig. Det er en barriere som må brytes og ofte er det en lang prosess. Har man søkt profesjonell hjelp og fått det kan det være lurt å rådføre seg om hvordan man kan gå frem på hjemmebane. Dette kan være til god hjelp, men man må selv være klar for det. Det er viktig å ikke presse seg for fort og for mye på en gang.

Selv er jeg rammet av agorafobi. Det er sosial angst og angst for store plasser med mange mennesker. Enda så skal jeg på Justin Bieber- konserten……. Ikke helt sikker på om jeg klarer å gjennomføre det enda. Tenk om jeg får et panikkanfall og tusenvis av andre mennesker ser det? Tenk om jeg begynner å kaste opp foran et så stort publikum? Jeg vil ikke tenke tanken engang for den er skremmende og får angsten til å vokse enda mer. Men jeg vil dit for datteren min sin del. Jeg vil være der så jeg kan kjøre henne trygt til og fra.

Det å leve med angst er ingen spøk. Som jeg skrev i innlegget om å komme seg ut av en depresjon tror jeg også her på kognitiv terapi fremfor medisiner. Det skal mye til for å dempe angst og det må jobbes med. Kontinuerlig. Jeg fikk låne en bok av en psykiater som heter «Trange rom og åpne plasser» av Torkil Berge og Arne Repål. Den tar for seg det å leve med forskjellige typer angst og teknikker for å overkomme angsten steg for steg. En veldig nyttig bok for de som virkelig vil prøve å gjøre noe for å komme seg ut av angsten uten medisiner. Dersom du ikke har tilgang til å låne den eller tør å gå på bokhandelen for å kjøpe den, så kan den bestilles diskrét på nett uten at noen vet det.

Hva så med kombinasjonen ansgt og familieliv? Det er tøft det også. Familien forventer faktisk visse ting fra deg selv om du har angst. Det er derfor det er så viktig å være åpen om dette. Uten å vite hvorfor du trekker deg unna, kan du heller ikke forvente deg at de forstår. Distansen kan bli veldig stor dersom du tillater det. Både til partner og eventuelle barn. Kanskje unnlater du å være med på så enkle ting som å gå på butikken å handle? Gruer du deg til å feire bursdagsselskap med mange gjester? Tør du ikke å ta deg en tur på biblioteket for å låne en bok? Det er ikke ok å ha det slik. Det sliter på innvendig og gjør vondt.

Som jeg nevnte over her så setter dette seg ofte i magen. Mange tror de er syke eller er rammet av et uforklarlig virus etc. Alt begynner i hodet. Negative tanker som får spire og gro må ha en vei ut igjen. Men det finnes ingen vei ut før du selv åpner den og da blir den ofte sittende i magen før dørene åpnes. Det å være deprimert eller å leve med angst er ingen sykdom i seg selv, men en tilstand vi befinner oss i som vi ikke vil ha.

Depresjon og angst er også et tabubelagt tema i noen kretser. Det skal ikke snakkes høyt om dette og alt utenom høy standard skal hysjes ned. Hva da med de som lever med dette i disse miljøene uten å tøre å si ifra? Skal de lide seg unødvendig gjennom dette fordi et trangsynt miljø ikke klarer å se at noen har det vanskelig? Skamme seg og ris på rompa! Dette er mennesker som vil ha igjen et fullverdig liv uten angst og depresjon. De vil leve fritt og i frihet gjøre hva de vil uten å være bundet av sin egen frykt; nemlig angsten! For frykten for selve angsten er ofte noe av det verste med angsten! Skjønte du det?

Reklamer