I dagens utgave av Aftenposten er det en artikkel som retter fokus på at bruk av antidepressiva øker hos ungdom. Flott!!! Det er på høy tid at dette blir belyst og fortsetter å bli det. Vi har lest om det i media før, men det har blitt blåst bort med vinden like fort som det kom. Jeg sitter med en skrekk i meg som kanskje er vanskelig å forstå for mange. Selv har jeg slitt med dyp og alvorlig depresjon over en lengre periode som har strukket seg over flere år, MEN jeg har klart meg UTEN hjelp av antidepressiva!!! Jeg vet hvordan dette kjennes på kroppen og jeg har kjennskap til flere unge og voksne mennesker som bruker antidepressiva. Det er skremmende å se hvor lett de tar i mot og ikke minst hvor lett det er å få tak på.

I en ungdomstid så hører det gjerne med at det er litt turbulent til tider og det hender også at man blir lei seg. Det er ikke dermed sagt at man går inn i en depresjon for det, men mange tror det. Det er flaut for mange ungdom å søke hjelp i form av psykolog, psykiater og samtaleterapi. Slikt skal ikke høre ungdomstiden til og derfor velges også gjerne letteste utvei; piller! De vet ikke engang hva pillene gjør med dem, langt mindre noen fastleger også. Dessuten er det mye lettere å skrive ut en resept enn å ha lange og krevende samtaler for en del fastleger. De har ofte mange pasienter i løpet av en dag og det er stort sett satt av 15- 20 min pr. pasient. Ergo det er lett å kvitte seg med «problemet» ved å gjøre det enkelt.

Som sagt så kjenner jeg til ungdom som får skrevet ut antidepressiva av fastlegen. Ikke er de informert om hvordan det virker, hva du kan forvente, hvor lenge det må brukes for å oppnå effekt, økt selvmordsfare, ekstrem vektøkning som resultat av økt apetitt, grusomme bivirkninger som tar en evighet å bli kvitt, you name it! Listen er lang og terskelen for mange fastleger er altfor lav for å dele ut antidepressiva. Mange er nok kjøpt og betalt av legemiddelindustrien også for å markedsføre nettopp deres «fantastiske problemløser». Jeg blir lei meg når jeg leser og hører om ungdom som tar imot dette uten videre. De aner ikke hva de går til og tror dette er en kjapp og enkel løsning som vil ordne alt for dem, men det er ofte dessverre motsatt. I mange tilfeller gjør det vondt verre.

De fleste ungdom som sliter med en depresjon trenger å bli sett og hørt. De trenger noen som kan lytte til dem og gi dem gode råd for å komme seg videre. Ikke en eske med piller. Det er omtrent det samme som å si: «her har du noen piller for jeg har ikke tid til å høre på deg. Tar du disse så ordner alt seg. Kom tilbake om noen uker og fortell meg hvordan det går da». Jeg får grøsninger bare av tanken og jeg vemmes over noen som kan tilby dette uten videre og uten i det hele tatt forsøkt å legge tilrette for gode samtaler og/ eller henvise til fagkyndig personell på området. Det må komme flere lavterskeltilbud og køene må kortes ned. Foreldre må også komme mer på banen og følge mer med på hva som skjer.

Som nevnt tidligere i innlegget (og forøvrig andre innlegg) har jeg selv slitt med depresjon og angst. Jeg valgte å bruke kognitiv terapi fordi jeg rett og slett ikke er noen tilhenger av piller som «problemløsere». Problemet ligger jo ikke i pillene, men i meg selv og det er bare jeg selv som kan gjøre noe med det. På ett tidspunkt var jeg så langt nede at jeg knapt kom meg ut hjemmefra og fikk kjørt ungene på skolen. Da fikk jeg tilbud om å prøve ut antidepressiva for første gang. Jeg takket nei. Så gikk det en stund og situasjonen forverret seg  og jeg fikk nok en gang tilbud om å «bare prøve ut» en liten dose Cipralex. Jeg sa ja, hentet de på apoteket, kom hjem, trålet felleskatalogen inn og ut og leverte tilbake esken på aoteket dagen etter. Jeg fant selv fem i jungelen av typer med minst bivirkninger og fikk prøve disse. Jeg sluttet etter 2 uker pga hjertebank/ høy puls og har siden ikke forsøkt. De het forresten Aurorix.

I februar i år ble jeg tilbudt en blodprøve siden jeg var så redd for bivirkninger av antidepressiva. Det viste seg å være meget lurt! Jeg fikk nemlig vite at jeg ville ha liten eller ingen nytte av SSRI (vanligste og nye este typen antidepressiva) og økt risiko for å bare få bivirkningene. Jeg undres litt i det store og det hele hvorfor ikke dette gjøres oftere før man setter igang med behandling av slike preparater. Ofte er det mangelfull eller uteblitt effekt, men da økes som regel bare dosen eller man legger til et nytt preparat. Dessuten er disse antidepressiva «vanedannende» og er vanskelige å slutte med. Trapper man ned på en, legger man til en ny for å redusere bivirkningene så overgangen ikke blir så voldsom og man havner i en ond sirkel. Er det rart man blir skremt?

Det er skremmende at fastleger kan skrive ut slike preparater til ungdom under 18 år uten å informere foreldre/ pårørende. Jeg synes de burde ha krav på å vite hva barna deres får tilbudt bak deres rygg. En 16- åring er ikke kapabel til å kunne ta en slik avgjørelse på egenhånd og langt mindre rustet til å spørre om hva det er og hva det gjør. En 16- åring tenker enkelt og godtar naturlig nok en enkel løsning. Han er ikke i stand til å forstå hvilke følger det kan få dersom han begynner å ta antidepressiva. Hvordan skal en mor eller far kunne forstå dersom barnet deres blir svært aggresiv/ utagerende eller går med selvmordstanker uten å vite hva som foregår bak lukkede dører? Kanskje burde ikke fastleger hatt lov til å skrive ut slike medisiner, men at det skulle vært forbeholdt de som har det som fagområde? Jeg håper noe skjer og det fort for dette er skremmende.

Til slutt vil jeg si at dette langt fra gjelder alle. Det er faktisk en del som har god nytte av å ta antidepressiva og som ikke klarer seg med terapi alene. Men i de aller fleste tilfeller burde samtaleterapi være førstevalget enten det er i grupper med likesinnede eller individuelle samtaler. Det er jævlig å være deprimert og jeg unner ingen det, men det finnes en utvei for de fleste. Linker også til artikkelen fra Aftenposten i dag:

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Ungdom-i-pilleflom-7638633.html#.U8Z7oShJxBE