Dette er to begrep som jeg nylig kom over via et innlegg på Facebook. Innlegget var fra ei dame som hadde sett et program på NRK2 som tok for seg 8 amerikanske barn med forskjellige lærevansker (jeg vet ikke når dette prgrammet gikk). Da disse barna ble omtalt ble ordet «learning differences» konsekvent brukt og ikke «learning difficulties». Dette synes jeg er et veldig fascinerende begrep nettopp fordi det setter fokus på forskjellene til de enkelte barna og tar fokuset bort fra selve vanskene.
Men hvordan blir dette gjort i praksis i skolen her til lands? Jeg kan selv bare svare for meg selv og situasjonen vi er i med vår yngste datter som strever med ganske mye. Foreløpig har hun fått diagnosen «lettere psykisk utviklingshemmet» i tillegg til epilepsi, ADD, hypermobilitet i alle ledd i hele kroppen og astma for å nevne noe. Hun ble utredet med utgangspunkt i Asperger som er en del av autismespekteret, men de fant noe annet. Utredningene har vært mange og vi har vært kasteballer fra det ene til det andre for å prøve å få hjelp, men det vi til stadighet møter er fokuset på vanskene og ikke hva man kan spille på av det hun kan og det er ikke så rent lite.
Som 7- åring skiller hun seg ganske mye ut fra sine klassekamerater (hun går i 1. klasse på vanlig skole). Hun kan fortsatt ikke lese, kan knapt skrive (hun skriver navnet sitt), leker ikke med jevnaldrende og kan ikke pluss og minus for å nevne noe. Her ligger de andre elevene i klassen vesentlig mye lenger fremme. Ellers er hun verdens blideste jente som gir alt av seg selv fra hun står opp til hun går og legger seg. Men tilbake til fokuset! I løpet av utredningen det siste året har det vært nevnt flere konkrete tiltak fra utredere om hva hun vil profittere på i skolen. Men disse tiltakene er nevnt i forbindelse med nettopp vanskene hun har. Vi blir til stadighet minnet på at hun strever med veldig mye og vil ha vanskeligheter langt ut i livet. Som forelder er jo ikke dette noe hyggelig å høre hver bidige gang. Jeg personlig hadde satt mere pris på å høre at hun skiller seg ut ved å være forskjellig fra de andre, kontra at hun har vansker med så mange ting.
Ett av de konkrete tiltakene som er nevnt og beskrevet nøye, er bruken av PC i skolen. Nettopp fordi hun strever med å skrive. Skrivevanskene har sammenheng med både hypermobiliteten og ADD, altså store konsentrasjonsvansker. Dette ene tiltaket skulle vært satt i gang allerede ved skolestart, men dette har altså ikke skjedd. Hvorfor ikke? Jo, av den grunn at fokuset har blitt rettet mot vanskene og ikke løsningen som i dette tilfellet er bruk av PC som læringsverktøy og at det ikke finnes ressurser til det…… Og da lurer jeg igjen på hva som er viktigst: er det å fremme barnets egenskaper ved å la det vise hva det kan via en alternativ måte eller er det å ha fokuset på vanskene og si at hun må gjøre slik og sånn som alle andre og la de streve videre? For vi må jo alle lære å skrive en gang! Men poenget er at hun er ikke som alle andre. Hun elsker f.eks å være sammen med andre mennesker så lenge de er eldre enn henne selv. Hun har null interesse for jevnaldrende og da er det vel heller ikke riktig å legge vekt på at hun skal «lære» seg å sosialiseres med jevngamle? Ressursene må utnyttes bedre og tilretteleggingen må være tilstede for å fremme egenskapene. Men denne tilretteleggingen synes å være vanskelig å få til. Er et barn meget glad i f.eks musikk, så bruk musikken og sett den ut i spill på en læringsarena. Dette er kjent for barnet og noe det er glad i og nettopp via alternative metoder som å bruke musikken til noe positivt vil bidra til å øke barnets lyst til å lære nettopp fordi det er gøy! Det krever ikke alltid de store tiltakene, men vilje og engasjement fra læringspersonene rundt!
Her kommer lærerne og pedagogene som jobber med disse barna til daglig inn i bildet. Det er jo nettopp deres oppgave å fremme disse barna med forskjellene og finne ut alternative måter å tenke på og å sette det ut i praksis. Tenk så mye bedre både barna og deres lærere ville hatt det dersom de kunne spilt på lag istedet for å motarbeide hverandre. Barn som sliter av forskjellige grunner krever også forskjellig tilrettelegging, men slik det er i dag ligger hovedansvaret på foreldrene i å tilrettelegge. Vi må gnåle og mase oss gjennom alle kanaler for å i det hele tatt få noen til å lytte til oss! Det vil kreve stor omlegging i måter å undervise og å lære bort ting på og dette igjen vil føre til mere opplæring av lærere for å høyne deres kompetanse. Noe som ikke blir prioritert for dette igjen koster penger! Finnes det noen prislapp på barn? Ikke sist jeg sjekket!
Barn med læringsforskjeller finnes i alle aldre, former og farger. Uansett om de har ADHD, ADD, autisme, psykisk utviklingshemming etc. så må man lære seg forskjellen i å behandle disse barna. Man kan ikke tilnærme seg barn med autisme på samme måte som et barn med ADHD! Selv om de har en eller annen funksjonshemming, så er de fortsatt herlige små mennesker som gir oss så mye tilbake. De har også følelser på lik linje med andre mennesker selv om de kanskje uttrykker seg på en litt annen måte. Det gjør de ikke noe mindre verdifulle! Funksjonshemming betyr ikke nødvendigvis at de er hemmet i å gjøre ting, men de krever en annen måte å gjøre det på eller en begrensning.
Disse barna har krav på en utdanning. Dessuten er jo også grunnskole obligatorisk her til lands og da må det finnes løsninger og alternativer til den tradisjonelle måten å undervise på. Vi trenger flere lærere og pedagoger med spesialkompetanse på flere områder slik at hvert enkelt barn får utnyttet ressursene sine. Fokuset må ligge i endring av læringsmetoder, alternative tiltak og hovedfokuset må rettes bort fra vanskene og heller rettes direkte mot barnets behov. Disse barna skal jo være med oss inn i fremtiden og de trenger denne riktige tilnærmingen så sårt for å kunne føle seg verdifulle og verdsatt på lik linje som andre som ikke sliter. Kanskje på tide å tenke nytt og alternativt så alle kan bli inkludert og se løsninger istedet for hinder? Det må fortsatt finnes muligheter i vanlig skole fremfor å båse alle og enhver i spesialskoler rundt omkring, for så enkelt er det ikke!
Hei
Vi har også en datter med epilepsi, ADD psukisk utviklingshemming og de utfordingene dette medfører. Hun er nå 15 år. Hun gikk på vanlig skole fra 1-7 trinn, noe som ikke var noen god opplevelse for hverken barn eller foreldre. Spesialpedagoger og assistenter ble borte fra sine oppgaver hvis lærere var borte, da måtte de brukes til vikarer i andre klasser. Det var mange nedturer og beskjed om at vi måtte øve mer på leksene. Dette førte til skolevegring. Da vi skulle begynne på ungdomsskole, hadde kommunen ingen ting å tilby sosialt, faglig skulle de vel klare å få det til. Vi søkte da om plass på en spesialskole for barn med lærevansker i nabokommunen. Jenta vår går nå i 10-klasse, hun stortrives, har venner. Dette har vi bare positive erfaringer med, hun fikk et nytt liv, og det fikk jammen meg resten av familien også:)
Det gleder meg å høre at det ordnet seg for dere og at jenta deres strotrives. Vi holder fortsatt på med denne kampen og må nok belage oss på å kjempe noen år til, men det har skjedd store forbedringer og endringer dette skoleåret i forhold til i fjor. Det er jo en begynnelse 🙂
Jeg gruer meg veldig til overgangen fra barneskole til ungdomsskole, men det er heldigvis noen år igjen til det. Vi får ta en dag av gangen. Mer får vi ikke gjort.