Stikkord

, , , , , , , ,


Jeg har lenge hatt lyst til å skrive litt om depresjon og hvordan det er å leve med det, men har liksom aldri følt meg helt sikker på hvor jeg skal begynne for det finnes så mange aspekter ved akkurat dette.

Det finnes mange typer depresjon, men den jeg spesifikt vil gå litt inn på er en vanlig depresjon som følge at man har gjort for mye over lang tid og jeg tipper det kanskje er noen som vil kjenne seg litt igjen. En depresjon starter jo alltid et sted og den kommer gjerne snikene innpå uten at en selv er klar over det. Har det skjedd en endring i livet den siste tiden? Er det noe som har endret seg over tid? Hvorfor? Hva kan du selv gjøre? Noen ganger må du langt tilbake i tid for å finne årsaken, gjerne flere år. Kanske tilbake ti barndommen. De små tegnene som begynner å vise seg blir gjerne ignorert og tatt for å være noe helt annet fordi dette er nytt og ukjent. Ikke minst ubehagelig.

fra google

fra google

Dersom man ignorerer disse små tegnene så blir det gjerne verre over tid og dess vanskeligere å komme seg ut av. De små tegnene jeg sikter til er dårlig korttidshukommelse, dårlig søvn, manglende sosial omgang, likegyldighet, manglende sexlyst, nedprioritering av seg selv, aggresjon uten mening, dårlig matlyst, vekttap, tretthet, svimmelhet, hodepine osv. Dette er bare noen av signalene kroppen kan gi og som kan vise tegn på depresjon og ofte viser de seg sammen. Tankemønsteret endrer seg også gjerne til å være ensformig og man mister gjerne en del av kreativiteten og «given» man en gang hadde uten å vite hvorfor. Noen blir også helt apatiske og mister en hel del av følelsesspekteret sitt. Dette er ganske trist og mere synlig for omverdenen enn for en selv.

Disse signalene bør tas på alvor for at du skal kunne komme deg videre og få tilbake et fullverdig liv. Det er ikke moro å møte veggen fordi det har gått for langt. Som oftest er det kvinner som møter denne type depresjon, men det finnes en del menn også. Det viktigste man kan gjøre for seg selv er å søke hjelp. Jeg tenker ikke da i form av medisiner da jeg mener det er bedre å prøve å bryte mønsteret selv først. Dessuten tenker jeg at medisiner også kan maskere en del av deg selv og være til hinder for fremgang. En del medisiner gjør deg sløv og apatisk og er ganske uheldig hvis du vil videre. Å leve med en depresjon har ikke følger bare for deg selv, men også andre rundt deg. Du vil kanskje bli oppfattet som usosial, kjedelig, til og med se syk ut, få kommentarer fra venner og familie som legger merke til at du har endret deg osv. I det hele tatt ganske tøft.

fra google

fra google

Oppsøk gjerne fastlege og snakk med han/ hun i første omgang og få en henvisning til spesialist; psykolog eller psykiater som du kan snakke fortrolig med. Selv har jeg tro på kognitiv terapi. Dette går ut på å endre tankemønsteret og å endre små ting i hverdagslivet og det er meningen at det skal være permanent. Endringene gjøres i samråd med psykolog/ psykiater. Det er ofte små grep som skal til, men vanemennesker som vi er tar det ofte tid før bedringen blir varig. Vær tålmodig og ha troen på deg selv.

Jeg snakker ikke her om «tankens kraft» (for den tror jeg ikke på), men en liten omstilling av seg selv og endring av små ting. Det er ikke alltid vi har svaret rett foran nesa og ofte trenger vi en liten dytt i rompa for å se det innlysende. Men det viktigste er at det blir gjort noe med før det har gått for langt og du møter veggen. Det har nemlig jeg gjort og det unner jeg ingen. Å ligge på bunnen og føle seg hjelpeløs er en grusom følelse. Spesielt når man er vant til å klare alt på egenhånd og ellers er en ganske sterk person. Men dette kan ramme hvem som helst. Sterke som svake.

fra google

fra google

Mange av de som sliter med depresjon har ofte en familie å ta seg av og skal fungere som et normalt menneske med den. Det er ikke allitd like lett å tilfredsstille alle når man selv går på tomgang og er helt utbrent. Ei heller er det lett å ta seg av barn når man er deprimert og ikke kan vise ekte glede lenger. Det er tøft. Vis at du er sterk ved å ta tak i tingene og våg deg fremover. Sakte men sikkert. Våg å stole på deg selv, tør å si nei, lytt til hva kroppen orker og aksepter det så er du et lite stykke på vei.

Reklamer