Å komme seg ut av en depresjon


Jeg har lenge hatt lyst til å skrive litt om depresjon og hvordan det er å leve med det, men har liksom aldri følt meg helt sikker på hvor jeg skal begynne for det finnes så mange aspekter ved akkurat dette.

Det finnes mange typer depresjon, men den jeg spesifikt vil gå litt inn på er en vanlig depresjon som følge at man har gjort for mye over lang tid og jeg tipper det kanskje er noen som vil kjenne seg litt igjen. En depresjon starter jo alltid et sted og den kommer gjerne snikene innpå uten at en selv er klar over det. Har det skjedd en endring i livet den siste tiden? Er det noe som har endret seg over tid? Hvorfor? Hva kan du selv gjøre? Noen ganger må du langt tilbake i tid for å finne årsaken, gjerne flere år. Kanske tilbake ti barndommen. De små tegnene som begynner å vise seg blir gjerne ignorert og tatt for å være noe helt annet fordi dette er nytt og ukjent. Ikke minst ubehagelig.

fra google

fra google

Dersom man ignorerer disse små tegnene så blir det gjerne verre over tid og dess vanskeligere å komme seg ut av. De små tegnene jeg sikter til er dårlig korttidshukommelse, dårlig søvn, manglende sosial omgang, likegyldighet, manglende sexlyst, nedprioritering av seg selv, aggresjon uten mening, dårlig matlyst, vekttap, tretthet, svimmelhet, hodepine osv. Dette er bare noen av signalene kroppen kan gi og som kan vise tegn på depresjon og ofte viser de seg sammen. Tankemønsteret endrer seg også gjerne til å være ensformig og man mister gjerne en del av kreativiteten og «given» man en gang hadde uten å vite hvorfor. Noen blir også helt apatiske og mister en hel del av følelsesspekteret sitt. Dette er ganske trist og mere synlig for omverdenen enn for en selv.

Disse signalene bør tas på alvor for at du skal kunne komme deg videre og få tilbake et fullverdig liv. Det er ikke moro å møte veggen fordi det har gått for langt. Som oftest er det kvinner som møter denne type depresjon, men det finnes en del menn også. Det viktigste man kan gjøre for seg selv er å søke hjelp. Jeg tenker ikke da i form av medisiner da jeg mener det er bedre å prøve å bryte mønsteret selv først. Dessuten tenker jeg at medisiner også kan maskere en del av deg selv og være til hinder for fremgang. En del medisiner gjør deg sløv og apatisk og er ganske uheldig hvis du vil videre. Å leve med en depresjon har ikke følger bare for deg selv, men også andre rundt deg. Du vil kanskje bli oppfattet som usosial, kjedelig, til og med se syk ut, få kommentarer fra venner og familie som legger merke til at du har endret deg osv. I det hele tatt ganske tøft.

fra google

fra google

Oppsøk gjerne fastlege og snakk med han/ hun i første omgang og få en henvisning til spesialist; psykolog eller psykiater som du kan snakke fortrolig med. Selv har jeg tro på kognitiv terapi. Dette går ut på å endre tankemønsteret og å endre små ting i hverdagslivet og det er meningen at det skal være permanent. Endringene gjøres i samråd med psykolog/ psykiater. Det er ofte små grep som skal til, men vanemennesker som vi er tar det ofte tid før bedringen blir varig. Vær tålmodig og ha troen på deg selv.

Jeg snakker ikke her om «tankens kraft» (for den tror jeg ikke på), men en liten omstilling av seg selv og endring av små ting. Det er ikke alltid vi har svaret rett foran nesa og ofte trenger vi en liten dytt i rompa for å se det innlysende. Men det viktigste er at det blir gjort noe med før det har gått for langt og du møter veggen. Det har nemlig jeg gjort og det unner jeg ingen. Å ligge på bunnen og føle seg hjelpeløs er en grusom følelse. Spesielt når man er vant til å klare alt på egenhånd og ellers er en ganske sterk person. Men dette kan ramme hvem som helst. Sterke som svake.

fra google

fra google

Mange av de som sliter med depresjon har ofte en familie å ta seg av og skal fungere som et normalt menneske med den. Det er ikke allitd like lett å tilfredsstille alle når man selv går på tomgang og er helt utbrent. Ei heller er det lett å ta seg av barn når man er deprimert og ikke kan vise ekte glede lenger. Det er tøft. Vis at du er sterk ved å ta tak i tingene og våg deg fremover. Sakte men sikkert. Våg å stole på deg selv, tør å si nei, lytt til hva kroppen orker og aksepter det så er du et lite stykke på vei.

11 kommentarer om “Å komme seg ut av en depresjon

  1. Tilbaketråkk: Smerteplager har ofte “følgesvenner” | bubblesinlife

  2. Tilbaketråkk: Depresjon og angst slår ofte følge « bubblesinlife

  3. Man føler seg så fæl når man er deprimert, man har det jo egentlig godt med enten familie venner eller kjæreste, men alikvel har man det ikke bra. Depresjon (og angst) er en hjertesak for meg, har nemlig selv vært der, og kommet seirende ut med profesjonell hjelp. Negative tanker er jo det som river og selvbildet er jo på bånn.

    • Ja, ofte føler man seg fæl når man er deprimert og som du såvidt nevner her så går depresjon og angst nesten hånd i hanske. En veldig guffen kombinasjon og jeg har vært der selv (og fortsatt til tider), men det å søke profesjonell hjelp har ofte stor påvirkning og er til stor hjelp. Det viktigste er at man våger å ta skrittet ut og søke om denne hjelpen.
      Selv har jeg det godt med familie og mann, men det sosiale er det verre med. Det er ikke depresjonen som henger så mye igjen. Angsten er verre å slippe taket på.
      Jeg kommer til å skrive et innlegg om dette også. Må bare få tid til å reflektere over hvordan jeg skal få frem budskapet og nå ut. Veldig glad for å høre at du har kommet seirende ut av det med profesjonell hjelp. Negative tanker er noe vi selv styrer og må kvitte oss med.

      • Dette høres veldig likt sånn jeg opplever det. Angsten er verst. Jeg følte ikke angst når jeg var deprimert, kun når jeg skulle «ut å leve» sliter selv med det sosiale, angst for meg har gitt utslag på magen, så jeg turte ikke/tørr å møte venninner ute eller å oppholde meg ute eller hos venner. (Går med små vennegrupper/ nærmere familie med kjærester) For meg er angst for selve angsten verre enn selve angsten. (Hvis det gir noe mening)
        Tror også skyldfølelse/ dårlig samvittighet har noe/mye med deprisjon å gjøre. Er liksom ikke helt sikker på hvordan jeg fikk det bedre, det hjalp med en ny jobb der jeg følte meg litt verdifull iallfall. Men lite potensielle venner der alderen og skjønn er langt unna meg. Gleder meg til å lese innlegg om angst, kanskje jeg kan komme med noe innspill.
        Negative tanker er vanskelig å overstyre selv, det må komme naturlig, nytter ikke si til seg til ikke tenk på det, ikke tenk på det… Men det har hjulpet i det siste å tenke at dette er søppel, eller nå orker jeg ikke tenke sånn lenger, blir utslitt.
        Jeg velger å være så anonym som overhode mulig for i mitt miljø så snakker vi ikke om sånne ting… (Jente, 20 år, kan jeg si 🙂 )

      • Uansett hvor anonym du ønsker å være så setter jeg pris på dine kommentarer 🙂 Jeg vet veldig godt hva du snakker om når du sier at angst setter seg i magen. Det er gjerne det første stedet det setter seg, men vi klarer ikke alltid å koble det slik med en gang. Det er synd du er i et miljø der dette er et såkalt tabubelagt tema, for dette er noe som virkelig trenger å belyses.
        Jeg kjenner godt igjen det du skriver: «For meg er angst for selve angsten verre enn selve angsten». Det er ikke angsten i seg selv, men frykten for at den skal tre inn og når. Og man vet heller ikke hvordan den skal slå ut; enten i panikkanfall eller i en kaldsvettesituasjon hvor alt er ubehagelig og du ikke vet hvor du skal gjøre av deg. Selv har jeg sosial angst, såkalt agorafobi. En type angst for store sosiale sammenkomster og for store åpne plasser med mange mennesker. Det er helt grusomt. Jeg vil anbefale deg å lese en bok (hvis du ikke allerede har gjort det) som heter «Trange rom og åpne plasser» av Torkild Berge og Arne Repål. Et ganske nyttig verktøy for å mestre angst steg for steg.
        Skyldfølelse og dårlig samvittighet hører sammen med depresjon og gir næring til denne. Jeg ser frem til dine innspill om angst i fremtidig innlegg om dette. Det er på høy tid at dette blir tatt på alvor og ikke sett på som «hypokonderi» som noen gjør. Alle har rett til å leve et liv fylt av glede uten bekymring og angst.
        Å kvitte seg med negatove tanker krever innsikt i seg selv og en endring av tankemønster og det er vanskelig å gjøre alene. Derfor er det så viktig at man søker hjelp.

      • Det er så godt for meg når folk kjenner seg igjen 🙂 Har sjelden opplevd at folk kjenner seg igjen, i og med at jeg ikke er så åpen om dette. Også må jeg innrømme at jeg alltid har vært veldig skeptisk til angst og depresjon tilstanden og folk som har det. Så å oppleve det selv var veldig spesielt, følte jeg var del i det selv, og det var jeg også egentlig, jeg angrep meg selv fordi jeg rett og slett ville være «flink pike» i stedet for å lytte til kroppen min! og det fikk jeg svi for.. Har fått mange anbefalte bøker av psykologen min, men klarer aldri å gjennomføre rådene. Bla. så syns jeg det er ekkelt å være på kjøpesentre og i tillegg kjøpe en bok som hinter til psykiske vansker.
        Takk for god tilbakemelding. Er ikke så glad i snakke om sånne ting som det her. Syns på en måte det er klaging, fordi jeg vet at de aller fleste faktisk sliter med noe, og da vil ikke jeg ta for mye plass.Også er det ingen som vil omgås ei som bare sprer negative energier, jeg vet iallfall selv at jeg ikke klarer det. Men nå har jeg det bedre 🙂 Tar vare på meg selv så godt jeg kan. og det var oppskriften min. «Holde seg selv i hånda». «Behandle seg selv som om det skulle vært ditt egent barn» For det er jo faktisk meg, og meg alene som skal leve i mange mange år til. 🙂

      • Du trenger ikke dra på kjøpesenter eller være redd for å kjøpe bøker som hinter til psykisk lidelse. Hva med å bestille på nett? Det er veldig diskré´t og ingen trenger å vite noe. Jeg var så heldig at jeg fikk låne den av psykiateren min (har lånt fler bøker av henne). Hvis du fortsatt går i samtaleterapi så kan du jo spørre om det finnes et eksemplar å låne?
        Det du sier er ikke klaging i det hele tatt. Vi mennesker må gjøre mer rom for hverandre og bli flinkere til å lytte i stedet for å feie alt under teppet. Du tar ikke for stor plass hos noen. Jeg håper du har en nær venn eller kjæreste du kan støtte deg til i vanskelige stunder. For de vil alltid dukke opp igjen.

    • Tusen takk for det! Hyggelig at noen er innom og tar seg tid til å lese. Dette er et viktig tema å belyse da det er mange mørketall når det gjelder depresjon. Dessuten er det overbruk av medisiner.

Kommenter gjerne

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..