Alle har vi opplevd smerte en eller annen gang i en eller annen form. Å føle smerte er nødvendig for at vi skal kunne fange opp at noe er galt slik at vi kan gjøre noe med det. Det viktigste man kan gjøre er å finne årsakene til smertene og ta det derfra. Slik oppnår vi også best mulig behandling i stedet for å falle under «prøve- og feile»- kategorien som dessverre altfor mange gjør. Det første vi som regel tenker og gjør når vi opplever smerte er å ta smertestillende for å dempe smerten/ ubehaget. Ingen liker jo å ha det vondt og mange går og har det vondt lenge før de oppsøker hjelp. Riktig behandling i tide kan hindre langvarig smerte. Smertene jeg snakker om her involverer muskel- og skjelettplager, altså bevegelsesapparatet.

I mitt tidligere innlegg skrev jeg om at jeg hadde begynt på antidepressiva (jeg har faktisk sluttet allerede) etter å ha «gått i kjelleren». Ja, jeg kan vel si jeg gjorde det men jeg har nå begynt å skjønne sammenhengen mellom plagene mine. Jammen var det en liten oppvekker! Når man går med store smerter over tid så går det også utover psyken. Dette er intet nytt fenomen, men jeg personlig har aldri blitt affisert av dette på den måten. Trodde jeg. Jeg har moderate til sterke smerter i korsrygg (prolaps som jeg har hatt i mange år) og hofte (bursitt) som jeg har hatt i litt over 2 år. I tillegg har jeg fått store smerter i nakken og påvist prolaps der også. Riktignok et ganske lite uten sikker nerverotsaffeksjon, men du verden så vondt det kan gjøre. Å sitte oppreist på en stol eller i sofaen rett opp og ned er en stor utfordring og medfører mye smerter. Ved provokasjon av nakken i spesielle stilinger blir den ene armen min helt nummen ut til fingerspissene. Jeg får fysioterapi 2 ganger i uken og det hjelper der og da og resten av dagen, men det er omtrent like ille igjen neste gang jeg møter opp. Legger ved link til en nettside jeg kom over hvor man kan lese litt om forskjellig type smerte og behandling av denne (ikke ment som noen reklame for klinikken, men mye god informasjon): http://drstokke.no/site/default.asp

Årsaken til min «gå i kjelleren»- opplevelse er/ var på grunn av nakkesmertene og fortvilelsen av at den ikke ble bedre på kort sikt. Søvnen og søvnkvaliteten endrer seg også samtidig med smertene. De fleste sover dårligere og våkner hyppig i løpet av natten på grunn av dette (inkludert meg selv). Mange av de som går med kroniske smerter og som har vanskelig for å sove får ofte utskrevet benzodiazepiner og opiater, for å få sove (A og B- preparater). Dette er svært vanedannende og forsiktighet tilrådes og er kun ment som bruk i en kort periode. Selv har jeg ikke noe erfaring med dette, men du verden så mye man kan finne ved å lete seg gjennom på internett! Jeg blir faktisk skremt av hvor mange som misbruker sterke smertestillende og hvor lett det er å få tak på det. Men litt tilbake igjen til smerter og hvordan det påvirker blant annet psyken. Du kan lese litt om smerter, søvnvansker og angst her:

http://helsenett.no/index.php

Når det er snakk om forskjellige typer plager samtidig blir det ofte vanskeligere å behandle siden er flettet inn i hverandre. Men hva forårsaker hva og hva skal behandles først? Dette er nok et vanskelig dilemma for mange. Ingen vil leve med sterke smerter og ingen vil heller leve med depresjon, angst og dårlig søvnkvalitet. Men alt i alt så påvirker det hverandre i en negativ spiral som kan være vond å komme ut av. Jeg vil tro og anta (personlig mening) at å finne årsaken til smertene og riktig behandling, enten i form av trening/ fysioterapi etc., og effektiv smertelindring i kombinasjon vil ha best effekt. Når man oppnår smertelindring så kan mange andre ting også løsne. Det å ha nedsatt livsfunksjon pga smerter er en trigger for depresjon. Å føle at man mestrer hverdagen kan gjøre mangt og meget for en utslitt og nedsatt psyke.

Ofte er det snakk om trening og fysisk aktivitet og dette stemmer i de aller fleste tilfellene. Men hva når smertene blir så intense at du ikke engang greier å stå opp? For noen er dette selvfølgelig et dilemma og det finnes utallige grader av smerte og ikke minst hvor forskjellig vi opplever det. Noen har klart best av å holde seg fullstendig i ro noen dager mens andre igjen (de aller fleste) har godt av litt bevegelse. Det viktigste er at man finner sin egen grense og smerteterskel for hva som er akseptabelt. Bare det å gå en liten tur på 10- 20 minutter hver dag med god musikk på ørene vil gjøre underverker med psyken for mange. Så kan man heller øke i minutter etterhvert som man orker. Det får tankene over på noe annet og man får samtidig satt igang blodsirkulasjonen i hele bevegelsesapparatet, noe det trenger. Blir man sittende stille for lenge av gangen og i lange perioder vil man stivne til og gjøre vondt verre. I hvertfall i mange tilfeller.

Som nevnt over er det mange som bruker opiater for smertene sine. Dette har en sløvende og søvndyssende effekt, noe som vil virke litt mot sin hensikt dersom man vil være litt fysisk aktiv (selvsagt er det noen som ikke klarer seg uten som f.eks de med smertepumpe og smerteplaster). Jeg har også inntrykk av at det er generelt lav terskel for å ta smertestillende når smerter melder seg. Internett florerer av sørgelige historier om folk som har blitt avhengige og får utdelt bøttevis av B- preparater på blå resept. Folk som overhodet ikke trenger det. Misbrukspotensialet er stort med andre ord. Slik blir også de virkelig trengende mistenkeliggjort og ikke trodd i helsevesenet. Dette er en meget uheldig bieffekt. Dessuten er det veldig mange som blir satt på antidepressiva for å dempe angsten som ofte er en følgeplage av langvarige kroniske smerter (noen har også smertelindrende effekt). Det i seg selv kan få folk til å bli deprimerte selv om de ikke var det i utgangspunktet. Nokså uheldig dette også da det er veldig mange kjedelige bivirkninger av disse preparatene.

Jeg tror hemmeligheten til suksess for mange er å finne årsakene først og behandle det etter funn når det gjelder det fysiske. Den psykiske påkjenningen kan man ofte jobbe med selv så lenge man har litt kunnskap og er oppegående nok til å søke hjelp for det. Da snakker jeg om kognitiv terapi som førstevalg og det kan du lese om her: https://bubblesinlife.wordpress.com/2013/02/03/depresjon-og-angst-slar-ofte-folge/ og her: https://bubblesinlife.wordpress.com/2013/01/29/a-komme-seg-ut-av-en-depresjon/ Når man først får bukt med smertene kan man heller begynne å se på eventuelle tilleggsproblemer og hvor alvorlige de er. Det vil selvsagt finnes de som trenger behandling for alt på en gang, men jeg vil tro og anta at dette vil berøre fåtallet.

Det finnes også mange gode avspenningsteknikker og øvelser man selv kan gjøre hjemme. Man trenger ikke å gå på dyre helsestudio for å lære seg dette. Det gjelder å finne frem til riktig doagnose og så få riktig hjelp deretter. Selv har jeg blitt mere bevisst på min egen holdning, passivitet og ikke minst mer oppmerksom på hva som får tankene til å gå i negativ retning. Det at jeg prøvde meg på antidepressiva var nok mer et skrik om hjelp fordi jeg synes det er grusomt å ikke kunne delta i normale aktiviteter og ikke minst arbeidslivet. Jeg savner jobben og kollegaene mine og har dårlig samvittighet hver eneste dag jeg ikke er der. Slik tror jeg mange føler det på samme måte, men noen ganger er det viktig å lytte til råd fra lege og behandler om hva som er tilrådelig uansett hvor stor ønsket er om å komme tilbake til arbeidslivet.