Stikkord

, , , , ,


Nei, jeg snakker ikke om å være fysisk sterk men psykisk. Å være psykisk sterk krever mye av en person. En psykisk sterk person er gjerne en såkalt «fighter». Nederlag skal ikke vedkjennes, hjelp blir ikke tatt i mot, du skal klare alt alene og helst for alle andre samtidig. Men ofte har det en pris som går på bekostning av deg selv som person. En dag orker du ikke mer. Du møter veggen. Der står du og stanger og vet ikke hva du skal gjøre. Å ta i mot hjelp er ikke akseptabelt. Det er et nederlag. Du er vant til å takle situasjoner på egenhånd, du fighter deg gjennom og du klarer det. Helt til det sier stopp.

Hva skjer egentlig med livet når det plutselig sier stopp? Når man har vært sterk for lenge og alt stopper opp blir man ofte syk. Både psykisk og fysisk. Ofte føler du deg utmattet, du vil bare sove, du orker ikke gi så mye av deg selv lenger (selv om du gjerne vil), du går på sparebluss og bare eksisterer. Livsgleden forsvinner. Når det går på psyken løs, vil det mange ganger sette seg i kroppen også. Akkurat som ved en depresjon. Mageproblemer, hodepine, verking i flere av kroppens ledd, kvalme, vond rygg etc.

bilde fra google

bilde fra google

Det er ikke noe gøy å ha det sånn. Heldigvis finnes det noen måter å komme seg opp igjen på, men det er ikke dermed sagt de er enkle eller gjort i en fei. For er det noe som er vanskelig å jobbe mot og med, så er det mental helse. Spesielt når det gjelder deg selv. For å oppnå en god mental helse så må du tenke langsiktig og ta små skritt av gangen. Dele det opp i små mål og øvelser for å opprettholde en god balanse. Snakk også med legen din og fortell hvordan du har det. Det er lov å ta seg en «pause» iblant. Nedenfor har jeg skrevet to tips til å komme seg litt videre, kanskje også de to vanskeligste.

Steg 1 er å lære å si nei. Du må bare innse at du ikke larer å redde verden alene. Det er faktisk helt umulig. Du må begynne å si nei når du blir bedt om hjelp av andre, begynne å tenke på deg selv i første rekke. Jeg sa det ikke var lett og vanskeligere er det å holde dette «løftet» over tid. Det går nok greit i en periode, men ofte tar det ikke lang tid før du faller tilbake og begynner å si ja igjen. Det har blitt en vane, dette er deg. Slik du er og fungerer. Ikke noe galt i det, men du trenger å stoppe opp iblant og se deg rundt. Få med deg hva som skjer utenfor denne boblen din og fokusere på noe annet enn at du selv skal bidra hele tiden.

Steg 2 er å ta i mot hjelp fra andre i stedet for å gi hjelp. Dette er en stor omveltning som du antagelig føler deg veldig ukomfortabel med. Du er jo tross alt vant til at det er nettopp du som hjelper andre og alltid stiller opp. I en slik situasjon føler du deg veldig liten og hjelpesløs, men det går over. Bare du gir det tid og lar det få lov til å «vokse» litt på deg. Du kan til og med lære deg å sette pris på å ta i mot hjelp og hvis du får til det, så har du kommet langt på vei. Du har lov å rekke ut en hånd og si; «jeg trenger litt hjelp. Kunne du ha vært så snill og hjulpet meg litt?». Det er ingen skam. Tvert i mot, det er ren styrke å kunne spørre andre om hjelp.

Husk at du skal leve et helt liv før du dør. Da kan det kanskje være greit å ha noen tanker i bakhodet om hvordan du vil at fremtiden din skal bli. Vil du bruke resten av livet ditt på å slite deg ut for andre på bekostning av deg selv eller vil du faktisk nyte litt av livet ditt også? Bare for din egen skyld?

Reklamer