Det finnes så mange barn i dette lille land som sliter på skolen av mange forskjellige grunner. Noen sliter med at de er forskjellige fra andre ved f.eks at de mangler konsentrasjon, har ADHD/ ADD, NLD, Asperger, dysleksi, andre underliggende årsaker etc. og noen sliter fordi de rett og slett er for flinke/ smarte. Et fellestrekk for dette er at det ikke finnes gode nok eller rett og slett nok ressurser til disse barna. Jeg velger å kalle de barna som faller mellom to stoler og som ikke har noe å støtte seg til, men blir vinglende frem og tilbake.
I barnehagealder er det mye lettere å få hjelp til barn med disse forskjellene enn i skolen. I barnehagen får barna gjerne tildelt et visst antall timer som kun skal brukes til akkurat dette ene barnet og spesialpedagoger blir som regel satt inn til å ta disse oppgavene/ utfordringene. Pedagogen som har dette barnet er gjerne ganske fritt stilt til å kunne hjelpe barnet på best mulig måte og komme med forslag til hvordan timene skal fordeles. Noe som er veldig bra for da kan de se barnet helt alene og tilrettelegge der det er behov. Barnet blir sett og det er ikke av uvesentlig karakter.
fra google
Når barnet så begynner i skolen så skjer det som regel store endringer og omveltninger i både rutiner, tilrettelegging og ikke minst ressurser. Antall timer med tilrettelegging på skolen blir redusert til et minimum. Her blir ikke barnet sett og det fokuseres ikke på det enkelte individ lenger for her er det faktisk en felles pott som deles ut av kommunen hvert år til dette formålet. Det vil i praksis si at barna ikke lenger får den hjelpen de trenger og har behov for og dette er jeg fortvilet over. Skolen stiller opp med de ressursene de har, men kan ikke strekke seg noe særlig fordi de ikke har fått bevilget penger til det.
Men er det ikke slik at det er veldig vesentlig å bruke mere tid på skikkelig tilrettelegging og fokusere på hjelp nettopp i tidlig skolealder? En skulle jo tro at dette var av mere vesentlig betydning enn i barnehagen. For å nevne et eksempel så hadde vi 20 timer med spesialpedagog til datteren vår i barnehagen. Dette er nå halvert til å være 10 timer med assistent på skolen. For at disse barna skal kunne utvikle seg er det enormt viktig å rette fokus mot god løring, sette inn fagkyndig personell og ikke minst nok av det. Se også på barna som sliter seg gjennom skoledagen fordi det er for kjedelig. Norske lærere må lære seg å strekke seg etter disse barna og gi de mest mulig stimuli, men det virker ikke som om de har god nok kompetanse til dette.
Noen av barna ligger på et så høyt nivå at ikke engang lærerne kan hjelpe dem og da er det klart de vil falle mellom to stoler. De kan så mye, men får ikke hjelp til å komme videre. Slik det er i dagens skolesystem så stagnerer disse flotte og smarte barna og det er på høy tid å endre hva som skjer i praksis. Disse barna må taes på alvor og det holder ikke at skolen skal tilpasse seg den enkelte elevs fremgang når eleven ligger enda lenger fremme enn lærerne selv. Kommunene må også begynne å bevilge mere penger til barn som er helt avhengig av hjelp i skolehverdagen istedet for å kutte hvert år.
fra googleutvikling
I kommunen jeg bor er det blant annet flere som tidligere jobbet i PPT som nå har sluttet. Dette nettopp fordi at systemene deres ikke fungerer og de er meget tilbakeholdne med å tildele ressurser. Det er veldig tungrodd og vanskelig å nå frem til noen som helst og de fleste bare gir opp denne kampen. Tidligere hadde vi blant annet ressurser tildelt av SVT (spesialpedagogisk veiledningstjeneste), men dette ble lagt ned. Hvorfor spør du? Jo fordi kommunen sluttet å betale de ansatte for kjøringen de hadde mellom barnehagene/ skolene! Noen skarve kroner i kilometergodtgjørelse skulle altså avgjøre om barna fikk den hjelpen de trengte. Resultatet ble jo at vi mistet de mest fantastiske pedagogene vi noen gang har hatt og at vi i en periode be stående uten noen form for hjelp. Er dette godt nok for barna våre?
Nei, det er ikke godt nok. Dette er barn som blir misbrukt (jeg velger faktisk å kalle det for det) i et internt og snevert system hvor alt skal behovsprøves og ressursene kuttes hvert eneste år. Hvordan er det tenkt at disse barna skal kunne ha mulighet til fremgang og suksess uten å legge tilrette for det? Barna er vår fremtid og det er vår oppgave som voksne og sørge for at de får et godt grunnlag for livet videre. Dette er barn med ressurser som trenger å få utvikle seg og vise hva de kan. Vi må se barna våre for det de er og ikke som et pengesluk for kommunene og kommunene må begynne å gå litt i seg selv for sik det er nå blir det ingen lykkelige og fornøyde barn av! Slutt å la disse barna vingle mellom to stoler, men gi de en skikkelig grunn å gå på så de står stødig.
bubblesinlife.com 
Spennende tema du tar opp! Selv så har jeg en storebror med aspergers og dysleksi, men som samtidig er blant de mest begavede og oppmot 150 i IQ. Det frustrerer meg at ikke hans fordeler og ulemper ble tatt på alvor da han var ung. Samtidig som han har jobbet hardt og nå innhar en mastergrad – noe ingen andre en han selv kan ta æren for ettersom han aldri har fått noe hjelp enten den ene eller den andre veien av skolesystemet.
Takk gud for foreldre og barn med ståpåvilje!
Det skal ikke være slik at de høyt begavede skal stå for egen læring. De har like mye rett på å bli sett og hørt som de som sliter, men det gleder meg å høre at han har gjort det så bra.
Emkelte av barna er heldige å ha foreldre som er ressurssterke som kan veilede og guide, men hva med de som ikke har det? Det er ofte de som faller utenfor og trenger hjelp.
vi er veldig heldig! skolen har gjort alt og mer for vår barn på 9 år. tar av meg hatten for alle som jobber på Gjerdrum barnaskole. hadde det ikke vært for rektor og læreren til gutten min, så hadde han ikke hatt den opplevelse han begynner å få på skolen nå. vet at det er mange skoler som ikke får den hjelpen de burde få fra kommunen, men som mor så vil jeg bare si Aldri gi opp, vi og skolen ga aldri opp og vi fikk til slutt den hjelpen som gutten min fortjente for å få en god opplevelse på skolen.
hilsen mor
Det gleder meg å høre at noen får den hjelpen og tilretteleggingen de trenger. Ønsket mitt er bare at flere skal få oppleve det uten å slite seg ut. Her kjemper vi mot både PPT og skole for å få den tilretteleggingen vi trenger, men blir motarbeidet hele tiden fordi det ikke finnes ressurser, dvs. kommunen bevilger ikke nok penger til det. Som mor kommer jeg aldri til å gi opp, men jeg tror ikke jeg kan forvente meg å kunne være forelder på fulltid på en stund….. Og det er vel først og fremst det vi skal være?
En vesentlig forskjell som her må kome frem er at barn med ADHD/ ADD, NLD, Asperger, dysleksi eller andre DIAGNOSER har lovfestet rett til spesialundervisning. Denne retten er høyt begavede barn diskriminert fra (i et forarbeide til skolelovgivningen. Årsaken til diskrimineringen er ikke faglig begrunnet). Å være smart er ingen diagnose, ergo ingen ekstraressurser. Når pedagoger, og ofte også ppt, ikke har noen som helst kunnskaper om høy begavelse hos barn sier det seg selv at disse barna er gjenstand for grov forsømmelse i skolen. «Men, de evnerike barna har jo rett til tilpasninger som alle andre», sier nok mange, Utfordringen er at de tilpasningene som kan gis innenfor skolens rammer som regel er utilstrekkelige. Enkelt skissert: Kanskje er det nivåinndeling i norsk og matte i en klasse, Hva når det evnerike barnet ligger langt over høyeste nivå? Der stopper tilpasningene for høyt begavede barn…. Noe annet vil kreve ekstraressurser fra læreren eller skolen, og det har ikke det evnerike barnet rett eller krav på… Disse barna blir sjeldent møtt med de tilpasningene de sårt behøver for å få et ’tilfredsstillende utbytte’ av skolegangen. Paradoksalt nok har også evnerike barn rett og krav på «et tilfredsstillende utbytte» av skolen, på lik linje med andre barn, men er diskriminert i fra den faktiske muligheten.
Det er rett og slett sørgelig at man ikke over natten endrer på rettighetene til høyt begavede barn i skolen. Diskrimineringen kan umulig forsvares av Barnekonvensjonen.
Forøvrig heter det ‘mer’ og ikke ‘mere’ 😉
*komme*
Jeg er helt enig med deg at høyt begavede barn burde ha like rettigheter som de som har diagnoser eller sliter av forskjellige årsaker og det er derfor jeg tar opp dette temaet.
Fokuset slik det er i dag ligger kun på å hjelpe de svake og ikke de høyt begavede og dette mener jeg ikke er riktig. Alle elever skal jo bli sett på det nivåret de er og de har krav på å få det tilrettelagt deretter, men dessverre så skjer ikke dette i praksis. Noen elever er også så høyt begavede at selv ikke lærerne kan hjelpe og her burde det gjøres en endring i lovverket slik at alle blir inkludert og ingen diskriminert.
Følg debatten på Statsministerens Facebook side: https://www.facebook.com/jensstoltenberg/posts/10151344802518581
Jeg synes dette er et veldig interessant tema. Jeg har ingen barn, men jeg er på mange måter et av barna dere snakker om her. Jeg er snart 25 år gammel, har en utdannelse, men føler meg fullstendig lost og føler jeg bare har seila gjennom livet helt uten veiledning. Jeg lærer veldig fort, og vet selv at jeg har en enorm kapasitet. Sånn har det vært hele livet, men jeg sliter veldig med konsentrasjonen.
Jeg kunne lese før jeg starta på førskolen, så allerede da var skolen et sted der jeg måtte være for å «løse» oppgaver jeg allerede kunne svarene på. Veldig mange har store problemer med å forstå at det faktisk kan være et problem. Skal det liksom være synd på meg fordi jeg er smart og klarer alt?
For meg var skolen veldig mange kjedelige år der jeg måtte sitte og vente mens læreren gjentok om og om igjen ting jeg allerede kunne. Veiledning og oppmuntring eksisterte ikke, ingen ekstra oppgaver ble gitt. Jeg var tidlig på et høyere nivå enn foreldrene mine, de hadde heller ikke råd til å betale noen til å hjelpe meg videre. Jeg vet at jeg kunne ha nådd mye lenger enn jeg har gjort om jeg hadde fått hjelp til å lære mer og utvikle meg på skolen.
Kjenner meg veldig igjen her. På alle punkter, egentlig. Spesielt i «seila igjennom livet» og konsentrasjons-delen.
Og løse allerede løste «problemer»? jotakk.. Og ikke minst «Åh, ferdig? Her er mer av samme problemet! Have fun» – lession learned: Ikke bli ferdig med første sett oppgaver.
Først vil jeg bare si: Lykke til med kampen videre. Det er ikke lett, men det ordner seg ofte på et vis. Jeg vil gjerne videre kommentere Kjetils mening om å fokusere på problemene, og hvorfor jeg synes det er helt feil. Det som er aller viktigst for et barn er å få oppleve mestringsfølelse. Så lenge det bare fokuseres på problemene er det vanskelig å bygge opp en god selvfølelse. Tilpassede problemer som løses etter et godt utført arbeide er balsam for sjelen. Og jeg er hellig overbevist om at det er godt å ha et sterkt bein å lene seg på når det andre er litt svakt – jfr Krumelures kommentar om twice exceptional. Jeg tror det er enklere å akseptere situasjonen når en kan si at jeg er litt svak der, men så er jeg sterk der, så gjennomsnittlig er det ikke så verst.
For øvrig kan en på ingen måte si at det bare er barn av friske, ressurssterke foreldre som ligger foran pensum. Men det er de som lettest kan oppleves som faglig sterke av lærerne, og de som enklest kan styres videre. Og her er en annen del av problemet. De som er aller sterkest i akademiske fag er ikke nødvendigvis flinke. Laber innsats («kan det allerede») sabotasje av lekser («det er sååååå meningsløs»). Blir det «kjedelig nok» så er det ikke flere utfordringer å finne i det faglige, og da begynner sosiale spill, enten med andre elever eller med læreren. Eller andre spill med ting og tang. I klasserommet. Så blir en urokråke, klovn, distansert og fraværende, frustrert og så videre.
Problemet er faktisk så stort og favner så mange at det er dannet en egen forening: Lykkelige Barn. Jeg anbefaler alle som føler seg berørt av emnet å sjekke dem ut.
Hei.
Frekt og freidig regner jeg med det var meg du reffererte til som «Kjetil» og føler meg derfor nesten forpliktet å komme med en kommentar.
«Jeg vil gjerne videre kommentere Kjetils mening om å fokusere på problemene…»
Du får det til å høres så kjipt ut.
Det handler ikke om at man gjennom skoledagen konsekvent skal høre «DU har problemer!», men det at når man først er bevisst på et problem skal kunne få litt ekstra hjelp for å unngå å måtte starte livet hengende etter. Hvis du knekker foten, vil du da i stedet for å motta et par krykker, at denne hjelpen gis til klassens mester i 60 meter i form av et par nye joggesko? Den slags fordeler kommer senere i livet.
Greit nok å ha et sterkt bein å stå på, men det må jo være nitrist å dra en slapp fot etter seg gjennom livet bare fordi man fokuserte på den friske foten og kun kjøpte sko enkeltvis. Hvorfor ikke prøve å fikste foten som hemmer deg, for deretter å være i posisjon til å gjøre sitt aller beste? At den stakkaren med to friske ben må prøve å aktivere seg selv i mellomtiden ser jeg ikke på som et veldig stort problem.
Skulle gjerne sett at alle fikk det de trengte, men slik er ikke verden i dag og kommer heller aldri til å komme i nærheten av den utopien.
Tenk hva det kan gjøre med selvfølelsen til et barn, eller en voksen om du vil, at noen ser de sliter og gir de en kjangs å overkomme problemet de har? Har selv opplevd klassekamerater som holdt problemet med dysleksi skjult, noe som må ha vært tungt, men problemet for disse personene blir ikke borte selv om alle andre slutter å bry seg.
Vi snakker tross alt om grunnskolen som skal gi barn en plattform å bygge videre på som voksen. Hvis man er så oppegående at ingen lærer rekker deg til knærne, da vil man ikke mangle muligheter til å komme seg fram i livet. Legg ihvertfall ikke skylden på dem som trengte ekstra hjelp i starten, det høres bare smålig ut.
Greit nok, jeg forstår at det ikke er svart/hvitt dette og at også dem som er så oppegående at barneskolen blir et eneste stort «gjeeeeesp» kan føle seg oversett. Men hvem er det som ikke selv har opplevd dette i perioder på grunnskolen? Jeg tror problemet egentlig er marginalt, men selvfølgelig stort for den det gjelder.
Det kan hende ting har endret seg betydelig i negativ rettning siden sist skoleklokken ringte meg inn, på slutten av 80 tallet, men det tviler jeg på.
Det ligger dessverre i menneskets natur å føle seg berettiget det man har fått/tilegnet seg og denne følelsen øker desto mer man har og får.
PS.
Jeg prøver å ikke tillegge deg eller andre bestemte meninger i og med at jeg ikke kjenner dere, men svarer kun på argumenter jeg leser. Jeg opplever også at dette er blitt til en del av politikkens høyre/venstre krangel, noe som blir for dumt i dagens overflod samfunn vi lever i her på berget og ser dette som høyre-populistisk valgkamp argumentasjon for innføring av privatskoler.
Fighting….som lærer sier du at foreldre skal fortsette å rope og be om hjelp, og at dere er bundet av taushetsplikt og lojalitet til arbeidsgiver. Jeg tenker at kanskje lærere og rektorer, som jo kjenner skolesystemet og SER at ting er riv ruskende galt, burde si ifra. Det er jo dere som er pedagoger og fagfolk. At noen ressurssterke foreldre sier ifra, gang på gang, holder ikke. Det er etaten selv, skolesystemet selv, som må si ifra. Først da trur jeg noe vil skje!!!!
Dette her helt riktig. Lærere vet, ppt vet, BUP vet, men vet Kunnskapsministeren og Statsministeren? Svaret er nei… de aner ikke omfanget av problematikken og hvordan skolehverdagen er for mange barn. Selv er jeg en selvutnevnt talsperson for evnerike barn.
Samfunnet bør virkelig bruke det store pengene på barn og unge. Og politikerne burde blir flinkere til å prioritere det unge foran annet, mindre viktig. Velskrevet og interessant blogginnlegg 🙂 Ha en fin helg da 🙂
Først må jeg si at jeg ser problemet med at barn som ligger over gjennomsnittet i læremestring til tider kan ha en kjedelig og ellers lite utfordrende skolehverdag.
Når det er sagt, så tror jeg ikke fasit for en bedre skole vil være å legge fokus alt for mye over på denne marginale gruppen av barn. Det er vel nettopp denne gruppen, stort sett bestående av barn av ressurssterke familier, som i utgangspunktet har all mulighet for å drive framover sin egen utvikling og læring. Spesiellt gjelder dette i vår tid hvor vi har en rivende utvikling av all mulig teknologi og all verdens kunnskap nå er noen tastetrykk unna. Er det ikke nettopp det som er poenget, tilgang til resurser og mulighet for egenutvikling?
Jeg ser det som mye viktigere og mer hensiktsmessig å gi dem som ligger under gjennomsnittet en mulighet til å vokse. Hele poenget med et velferdssamfunn, hvor fordelingen av resurser mellom de mange sosiale grupperinger står som det viktigste prinsippet, er at man nettopp må fokusere på den største gruppen av individer og samtidig løfte dem som er mindre heldig stillt og ikke er født inn i en rik eller på andre måter resurssterk familie.
Samfunnet som helhet er etter min mening best tjent med nettopp dette; en lang rekke ulike sosiale grupperinger der hver enkelt gruppe har ressurser nok til fortsatt utvikling av sitt eget fellesskap, som i sin tur vil påvirke og drive utviklingen av storsamfunnet som helhet. Jeg vil kalle dette motoren og/eller hjerte-karsystemet i ethvert samfunn som aspirerer mot et høyere mål enn hva tilfellet var for våres forfedre, som levde på nåde under «Survival of the fittest».
«Den sterkes rett» er forsåvidt grunnleggende for både dyr og mennesker, men den perverserte utgaven vi ser brer om seg i vår tid, hvor målet er penger og våpenet er svik, klarer jeg å styre min begeistring for.
Nå ble kanskje min lille tirade litt på siden av hva som diskuteres, men til syvende og sist handler jo dette om utviklingen av et samfunn som er til det beste for oss alle.
herregud mann
Herregud hva da, kvinne?
Unnskyld meg, men ikke alle barn som lærer fort og er over gjennomsnittet intelligent kommer fra rike og ressurssterke familer!! Det blir helt irrelevant i denne diskusjonen! I tillegg kommer det helt ann på hva du her kaller ressurssterk. Min familie var ikke rik, men jeg fikk god oppfølging av mine foreldre til å utvikle meg slik at jeg kunne lese, skrive og regne (pluss og minus) før jeg begynte på skolen. Problemet kom når jeg hver time på skolen satt å kjedet meg fordi jeg aldri fikk noen utfordrende oppgaver, og dersom jeg ble ferdig med de oppgavene vi skulle gjøre fikk jeg beskjed om å sitte å vente fint på plassen min til de andre ble ferdig. Der var viktig at ingen gikk for fort frem.
Videre nevner du at disse barna som ligger over gjennomsnittet bør klare å utvikle seg videre ved hjelp av egenlæring… Et barn på 6, 7, 8, 9, 10 år tenker ikke på den måten. Det kan ikke forventes at et barn skal ta ansvar for egen læring bare fordi det er over gjennomsnittet når det kommer til læring. Barna går på skolen for å lære, men slik vi har det i dag blir all undervisning rettet mot de svakeste. Alle skal forstå før vi kan gå videre. Dette er selvsagt bra på mange måter, men det gjør at personer som meg mister konsentrasjonen og mister lysten på skole da det aldri er utfordrende.
For min del fikk jeg heldigvis en kjemilærer på videregående som mente at det var opp til hver enkelt å følge med og jobbe hardt med faget. Dersom noen ikke hang med hjelp han dem, men vi som allerede hadde forstått dette fikk mer utfordrende oppgaver. Ettersom at mange var vant til å få alt inn med teskje var det en del som etterhvert datt av. De datt av fordi de ikke jobbet med faget. Andre lærere ville fortsatt å terpe på det grunnleggende hele det året bare for at alle skal forstå før vi kan gå videre. Heldigvis var det ikke slik med denne læreren. Dersom en ikke ville jobbe med å forstå faget, så var det den enkeltes problem.
Ikke misforstå meg for jeg mener selvsagt at barn med dysleksi, ADHD osv. skal få ekstra hjelp, men det jeg mener her er at barn uten noen form for problemer lærer at en ikke trenger å jobbe for å lære fordi lærerne gir alt inn med teskje. Vi fokuserer på å hjelpe de «svakeste», men det er til tider de late vi faktisk hjelper….
«Problemet kom når jeg hver time på skolen satt å kjedet meg fordi jeg aldri fikk noen utfordrende oppgaver, og dersom jeg ble ferdig med de oppgavene vi skulle gjøre fikk jeg beskjed om å sitte å vente fint på plassen min til de andre ble ferdig. Der var viktig at ingen gikk for fort frem».
Akkurat dette du nevner her er så uhyre viktig å få med seg, for det er slik det fungerer i praksis og er overhodet ikke riktig. Dette fører til stagnasjon, frustrasjon og kjedsomhet og er ikke akkurat noen pådriver for å komme seg videre til eget nivå. En annen ting er også dette med at barn skal utvikle seg ved egenlæring og det er riktig som du sier, at barn fra 6- års alderen og noen år fremover ikke tenker på denne måten. Dessuten så er det skolens ansvar å lære disse barna mens vi foreldre skal stå for den såkalte overlæringen. Men dersom man har et høyt begavet barn så strekker ikke bestandig foreldrene til. Det er like viktig å tilrettelegge for disse barna som for de med diagnoser.
Ja, jeg er enig at ikke alle barn som lærer fort og er over gjennomsnittet intelligent kommer fra rike og ressurssterke familer. Jeg setter heller ikke likhetstegn mellom rik og ressurssterk. Høy intelligens er èn ressurs, som også penger og tid er.
Du fikk hjelp av ressurssterke foreldre som lærte deg å lese før du begynnte skolen… kjempebra. Men jeg har ikke sagt at barn mellom 6-9 år av ressurssterke familier skal klare seg selv på egenhånd. Jeg sa; «…barn av ressurssterke familier, som i utgangspunktet har all mulighet for å drive framover sin egen utvikling og læring», noe som ikke er det samme. Det er det at muligheten for dem å komme forran i utgangspunktet er større. De trenger ikke drive seg selv, men får hjelp av familiens ressurser.
Hvis man har evnen og muligheten å hjelpe seg selv og sine, hvorfor rope på sammfunnet etter hjelp.
Karita sa;
«Barna går på skolen for å lære, men slik vi har det i dag blir all undervisning rettet mot de svakeste.»
Akkurat dette mener jeg er vrøvl og høyrepopulistisk valgfett, men vis meg hvor du har det fra så kanskje jeg kan lære noe nytt i dag.
Bra skrevet! Akkurat slik jeg også opplever Norge er på den fonten. Ikke nok ressursurer og de som trenger hjelp blir oversett.
Kjempeviktig innlegg! Overgangen barnehage-skole kan være tøff nok for et barn med spesielle behov, og da er det ganske fortvilende å observere at skolen kutter. (Jeg har mange ganger ønsket at skolen skulle lære av barnehagen… ) Det eneste man som forelder kan gjøre er å være pådriver for eget barn. Godtar vi alt blir det liten endring.
Samtidig strekker skolene seg ofte så langt de føler de kan (de «vil gjerne», og lærerne særlig). Det er politikerne som i siste instans må ta ansvaret: de kutter, de fjerner stillinger. Vondt å se når du kjenner barn i «randsonen» og ser at det kuttes overalt.
Flott innlegg!! Og SÅÅ viktig! Er lærer og spesialpedagog selv, og VET hvordan systemet fungerer. Resultatet av at det er lite ressurser er skremmende i norsk skole i dag – og ignoransen fra de som sitter i regjering er enda mer skremmende. Jeg føler at jeg arbeider meg i hjel for å prøve på best mulig måte å hjelpe de barna som trenger det – både de med underliggende årsaker for tilpassing og de som er flinke. Nå bruker jeg pensum 2 år over klassenivå hos en elev jeg har – og ser tydelig hvilken virkning det har på selvtillit og utvikling hos denne eleven – har likevel liten tid til ekstra undervisning for denne eleven – resten av klassen følger jo «vanlig» pensum for sin klasse – så man blir stående mellom barken og veden hele veien føler jeg – man VIL og man ØNSKER at alle elever skal få det de trenger, ønsker og har behov for, men som en person strekker man rett og slett ikke til. Jeg har noen få utdelte timer til spesialpedagogisk arbeid, og 1 time i uka til oppfølging av hjemmet, skrive rapporter, lage undervisningsopplegg (som er helt annerledes enn det de andre har) – men i praksis ligger jeg vel mer på 3-4 timer i uka bare på det. UTEN ekstra betaling, men jeg har ikke hjerte til å la de som er svakest i systemet lide fordi det ikke finnes nok ressurser. Dette er nok problemet som gjør at det ikke blir noe bedre heller – tror lærere og spesialpedagoger er en av yrkesgruppene som føler størst ansvar for det de driver med, og har konstant dårlig samvittighet for å ikke rekke alt vi skulle ha gjort, så vi gjør mye gratisarbeid…slitsomt for oss som skal arbeide oppi dette, forferdelig for framtida til de barna som blir lidende under det og fortvilende for foreldre som blir vitner til at dette skjer….Fortsett å rope HØYT!! IKKE gi opp!!
Takk for god tilbakemelding!
Du gjør en flott innsats og jobb som påtar deg ekstra jobb for disse barna og jeg har selv opplevd dette, men det var i barnehagen….. Det er godt å få det bekreftet at systemene ikke fungerer slik de skal og at barna blir taperne her pga mangler i skolen. Jeg forstår godt at du str mellom barken og veden, men det er det jo ikke du selv som bestemmer. Det er slik det er lagt opp…… Jeg føler med deg som har det slit for et må vær utrolig utmattende og gi så mye av seg selv og få så lite tilbake.
De spesialpedagogene vi har hatt til vår datter gjennom barnehageårene har vært eksepsjonelt flinke og gitt ekstra timer frivillig, men når hun begynte på skolen så raste hele kabalen vår. Over halvparten av timene ble borte, opplæringsstrategien falt i grus og hun ble vinglende frem og tilbake nettopp fordi skolen ikke har ressurser. Riktignok prøver de å tilrettelegge så godt de kan, men er ikke engang i nærheten av hva hun trenger så hun faller lenger og lenger bak og det er ikke meg det går utover men henne….
Du gjør i hvertfall en flott jobb og vi trenger flere som deg som vil skrike sammen med oss fortvilte foreldre både når det gjelder smarte barn og de som trenger litt eller mye ekstra pga læringsforskjeller. Jeg kommer selv aldri til å gi meg for dette er så viktig for barna som lider av forskjellige årsaker. Du skulle bare visst hvor mange klager jeg har skrevet til blant annet PPT om vedtakene vi har fått som er helt bak mål når det gjelder tildeling av antall timer i uken. De sier at barn skal ha et likeverdig tilbud og kan derfor ikke gi så mye til det enkelte barn…… Hvor blir det av likeverdet? Vi trenger flere pedagoger i skolen som kan jobbe med disse barna og kun de i mindre grupper. Da tror jeg vi vil begynne å se fremgang!
Bra skrevet!
Nå må vi prøve å påvirke ved å velge inn de menneskene i landets styre som ser at uten å gi barna alle muligheter til å utvikle seg så vil vi alle tape på det. De som sliter må blitt gitt muligheten til å komme seg opp på et nivå der talentene deres kan komme til nytte. Og de som «stanger i taket» må blitt gitt muligheten til «å blomstre fritt». De er jo tross alt de vi vil skal drive dette landet fremover i fremtiden.
Takk for god tilbakemelding! Kan ikke si meg annet enn enig i det du sier. Barna er fremtiden vår og vi må gi de flest mulig muligheter i stedet for hinder. Godt valg til høsten!
Jeg hater å måtte si det men i god sosialistisk tankegang (spesielt over til venstre) er alle barn like. Slik er også skolen lagt opp. Alt for store klasser, få eller ingen spesialtilbud, og et vel av lærere som ikke har god nok pedagogisk bakgrunn (her i bygda har vi f.eks. en bonde som er lærer i barnehagen på fritida…….når han har tid).
Når vi i tillegg har lagt opp til et samfunn der begge foreldrene bør jobbe 100% for å ha nok penger til å overleve vil barna våre oppleve at de har den lengste arbeidsdagen i familien (7-17 i ekstreme tilfeller). Jeg har ikke satt meg inn i hvordan kommunen tildeler penger i vår til dels fattige kommune, men jeg VET at dersom jeg ikke hadde hatt kone som de siste 10 år maks har jobbet 80% så hadde vi ikke klart å følge opp barnas skolegang/lekselesing på samme måte. Men hadde hun jobbet 100% så hadde vi kanskje hatt råd til en billig sydentur i år, men det blir vel campingvogn som vanlig 🙂
Helt enig med deg! Klassene er altfor store og det er klart dette går ut over de enkelte elevene som skiller seg ut enten ved å ligge langt foran eller de som ligger litt etter. Det vil ikke bli fanget opp og tatt tak i på samme måte som i en mindre klasse. Barn trenger å bli sett og hørt og det er spesielt viktig at dette fanges opp i tidlig alder for å hindre både stagnasjon og videreutvikling. Men det er som du sier; vi har et samfunn som krever mye av oss foreldre og barna har ofte den lengste dagen. Men en bonde som lærer? Det hadde nok ikke jeg godtatt! Håper dere får råd til en sydentur så dere får litt avveksling fra campingvogna 🙂
Som lærer må jeg bare si: Foreldre dere må reise dere.
Kommunene skjærer ned og skolen blir salderingspost. Vi er bundet av taushetspliten og pliten til loyalitet ovenfor vår arbeidsgiver. Jeg har selv fått beskjed om å si at #det går no sikkert bra # når kommunen har kuttet slik at vi får ca halvparten av det vi trenger.
Vi lærere holder på å jobbe oss ihjel og minst halvparten av oss er på søken etter en annen jobb.
Foreldre, våkn opp. Si ifra. Protester. Ikke aksepter når barnet ditt får halvparten av det den har behov for.
Det skal ikke være slik at lærer skal slite og jobbe seg ihjel fordi det mangler ressurser på skolen. Som forelder har jeg skreket høy og lenge og det er også det jeg gjør nå, men det virker som et dødt løp og at jeg er ganske så alene. Jeg har møtt flere foredre gjennom årene som bare gir opp og jeg må si jeg har forståelse for det. Denne kampen er lang og meget trettbar pga tungevinte systemer innad i kommunen og det tar på å kjempe år etter år.
Jeg aksepterer ikke at barnet mitt får mindre enn det hun har behov for så jeg kommer til å fortsette å å rope høyt. Og når du sier at du som lærer har fått beskjed om «det går sikkert bra» så sier det litt om hvordan barna blir nedprioritert i en krevende situasjon. Det er en skam!
Her har vi også sagt i fra gang på gang. Vi hadde også opptog foran kommunehuset med over 500 foreldre par, enda så virket det som at kommunen ikke ville se hva vi mente. Spare skulle de uansett
Hva med barna som har utfordringer med det fysiske/sosiale OG kan mer enn lærerne?! Synes de såkalt «dobbelt-eksepsjonelle» blir skremmende oversett i denne debatten. Det er bestandig slik at hver enkelt lærer legger fokus på det som er mest fremtredende i deres timer – enten det fysiske hjelpebehovet, eller den enorme, mentale kapasiteten. En svaksynt, lett bevegelseshemmet elev med sosiale problemer/angst, kan for eksempel godt ligge på 6er-nivå kunnskapsmessig. Men når denne ikke får rett praktisk hjelp, kommer ikke dette til syne på prøver. Eller, det kan være at han/hun selv uten tilrettelegging ligger på et nivå over læreren, men at skolen vegrer seg for å gi eleven større utfordringer pga. potensielt økende hjelpebehov, eller fordi de vet at de ikke har kompetansen som kreves.
Dobbelt eksepsjonelle barn («twice exceptional»= sterke evner + en diagnose) opplever ofte at skolene fokuserer mest på svakhetene deres, i stedet for å bygge på styrkene. Kjenner et barn med sterk dysleksi som er uhyggelig sterk i matte. Han får en del hjelp med dysleksien, men svært lite tilrettelegging slik at han kunne blomstret i matematikk. Frustrerende!
Her er jeg helt enig med deg!
Fokuset faller på svakhetene og de ser bort fra styrkene. Det er forferdelig tragisk å se disse barna lide på denne måten. Det er så viktig å løfte barn høyere opp både faglig og sosialt enten de strever eller ligger langt foran, men da må tilretteleggingen være riktig og kvalitetsmessig høy og god nok!
Her er jeg uenig med deg.
Nettopp ved å tilrettelegge for at dette barnet skal kunne overkomme sine vanskeligheter med å sette sammen tegn, gir barnet og foresatte mulighet til å bruke ressurser og tid på å la barnet få mulighet til å vokse innenfor egne rammer av interesser og anlegg.
Så hvis fokuse ligger på dysleksien, mener jeg dette er helt rett.
Ha en fin dag 🙂
Jeg må si meg delvis uenig her! Det skal tilretteleggers i skolen for vekst og fremgang av dette barnets ferdigheter og kunnskaper hva matte angår. Hovedansvaret skal ikke legges på foreldrene! Skolen har plikt til å tilrettelegge for dette barnet og skal sådan gjøre det. Det er ikke alltid foreldre har kunnskaper og ressurser nok til å bidra til dette.
Når det gjeder dysleksien skal dette også fokuseres på i skolen, men det blir feil å si at skolen skal fokusere på svakhetene fremfor ferdighetene! Det skal tas hensyn til begge deler.
Enkelte barn ligger så langt fremme at de kan klare universitetsoppgaver allerede i barneskolen og da skal selvfølgelig fokuset være der også slik at barnet får fremgang og ikke stagnering. Dette er ikke foreldrens oppgave.
Nei, det er ikke alltid fokuset ligger på svakhetene, det kommer an på om diagnosen er lett å forstå seg på, eller ikke. Vet om flere syns-og/eller-bevegelseshemmede som sliter unødvendig mye med å holde karakterene oppe på 5, mens de vet at de kan gjøre det bedre. Det hender f.eks de leser feil på oppgaven, eller at skrivehastigheten er for lav under en prøve, som trekker ned karakteren, fordi læreren selv mener han har gitt god nok tilrettelegging. De bruker all sin fritid på lekser, og får samtidig beskjed om å ikke sutre fordi «5 er godt nok…» Det er ikke godt nok at skolen og lærerne selv får ansvar for elevenes tilrettelegging. Slik det er i dag, er PPOT kun en veiledende etat, og skolen står ved sin fulle rett til å tilpasse etter hva de finner rimelig.
Hei! Godt skrevet!
Jenta mi begynner på skolen til høsten og hun ligger forran de andre barna i førskolegruppa si, faglig sett. Hun er rett og slett det man kaller boksmart. Derfor gruer jeg meg litt med tanke på at de fleste foreldre jeg kjenner med barn som ligger litt forran de andre barna læremessig sliter med å få skolen til å ta dette seriøst og bevilge til at barna deres får nok utfordringer. Jeg krysser fingrene og håper vi begynner på en skole som «ser» både de sterke og de som måtte slite med fagene.
Hei Ane.
Vi har selv to barn som du beskriver og var i din situasjon for 4-5 år siden. Vi tok ikke sjangsen på at den norske skolen kunne følge dem opp på den måten de trengte og valgte å la dem starte ved International School. Det koster litt, men vi ofrer gjerne noen ferier m.m. for at barna skal få muligheten til utvikle sine talenter uten begrensninger av et sneversynt system som ikke skjønner at den beste invisteringen du kan gjøre er å gi barna i samfunnet alle muligheter for utvikling. Ingen barn er like og alle trenger forskjellige utfordringer til forskjellig tid. Noen starter allerede i barnehagen. Andre trenger mer tid – men ingen skal måtte møte et system som sier: «Er du ferdig alt? Da kan du begynne på side 1 igjen.» På International School kan en førsteklassing gjerne lese tredjeklasse pensum i f. eks. engelsk hvis de er klare for det. Eller bruke internett til å finne ut om hvordan regn blir til lys i lyspæren på rommet sitt. Vi har aldri hatt situasjoner hvor barna har blitt møtt med: «Det kan du ikke gjøre.»
Uansett hva du velger så håper jeg at jenta di blir «sett» og for fritt utvikle talentene sine.
Det tragiske er bare at ting koster penger. Jeg ser det slik at det største av alle politiske feigheter er at politikere ikke erkjenner at når noe skal prioriteres opp, må noe annet prioriteres ned. Det er jo presis dette glosen «prioritering» i bunn og grunn innebærer… Man slipper altså ikke unna å sette gode saker opp mot hverandre. Skal barn få bedre skole, kan det være at psykiatrien må prioriteres ned. Eller geriatrien. Kanskje heller politiet? Hva med Forsvaret? Eller – skal vi (nå skal det bannes i kirken) legge på skattene?
Du mener det er en god samfunnsinvestering å la evnerike barn ende opp som skoletapere?
Så bra skrevet. Har selv en sønn som er veldig smart, og ikke får nok utvikling i forhold til det han trenger i skolen. Noe jeg synes er vanskelig, da han trenger mer utfordring.
Takk for det 🙂
klart det blir vanskelig når barna trenger flere utfordringer faglig enn det som kan gis. Det som ofte skjer er at når disse smarte barna ikke får nok stimuli så begynner de å kjede seg, noen finner på litt faenskap og blir gjerne litt iltre fordi de er frustrerte. Dette blir oppfattet av lærere som et problem og disse barna blir såkalte «problembarn». De ser ikke verdien i disse barna og har ikke kompetanse til å hjelpe dem. Ønsker deg lykke til videre og håper han får rett hjelp.
Hei Silje
Vet så godt hva du mener. Men ikke gi deg i kampen mot skolen. Jeg vet ikke hvilken mulighet du selv har men prøv evt å fylle på selv. Lån f. eks bunker med bøker på biblioteket og finn frem til nettsteder med oppgaver – både norske og engelske. La barne lære så mye deg vil om hva det vil.
Lykke til.
(Les også min kommentar til Ane.)
Til Silje: også ditt barn har rett til tilpasset oppløring. Vær aldri i tvil om det 🙂 Det er ikke enkelt, men på et vis må du kreve av lærerne at barnet får større utfordringer. Tilby å hjelpe til med å gjennomgå fagstoff, be om at han får jobbe mer i dybden, lån bøker på biblioteket etc. Uten tilpasset opplæring risikerer du at han utvikler en sterk indre frustrasjon. Denne retter han enten utover, eller innover mot seg selv. Førstnevnte vises i form av små/store eksplosjoner hjemme eller på skolen (eller begge), kanskje blir han klassens klovn eller et «problembarn» av ren kjedsomhet. Rettes det innover er det ikke sikkert omgivelsene/skolen merker det like lett, men det kan være like alvorlig (!!!).
Mestring er utrolig viktig for selvfølelse og trivsel – for _alle_ barn! Jeg håper du får til et godt samarbeid med skolen om å finne «metringssonen» til gutten din!! 🙂
Se f.eks. Dette intervjuet i Stavanger Aftenblad med en av Norges få eksperter på evnerike barn: http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/stavanger/Stor-fare-for-at-de-smarte-Ablir-skoletapere-3125264.html
Det er ikke riktig som du skriver, for evnerike barn er diskriminert fra faktisk rett til nødvendige tilpasninger og også retten til et «tilfredsstillende utbytte» av skolen. I et forarbeide til Opplæringsloven står det skrevet: «Dersom årsaken til at barnet ikke får tilfredstillende utbytte av undervisningen er høy begavelse, har barnet ingen rett til spesialundervisning»?
Diskrimineringen er ikke faglig begrunnet.
Kjempe bra innleg
Her så hadde eldste mann 20 timer med asistent og 6 timer med spesped når han gikk i barnehagen. Da han starte tpå skolen så gikk det ned til kun 3 timer med spesped, men den linjen med asistent ble oversett. SÅ nå har vi et barn som kunne ha startet i 1 klasse på nytt siden han ikke har skjønt hva læreren har sagt oppe ved katetere, I tilleg så er oppgavene som egentlig skolen ska stå for blitt oss som foreldres oppgave. Noe som ikke er så lett når begge foreldre har dysleksi. Da er det ikke hver gang vi kan hjelpe i enkelte sitvasjoner heller
For meg så virker det som at barna blir taperne i samfunnet.Loven sier de har krav på tilrettelagt i skolen og at de ska bli sett og hørt. Noe som ikke blir gjort siden, skolene ikke har resursene eller ikke noe erfaring om enkelte diagnoser
Takk for det! Det er klart det er barna som blir taperne her, uten tvil. Elevene har riktignok krav på tilrettelagt undervisning i skolen, men det er lettere sagt enn gjort med alle de læringsforskjellene barna imellom. Det er synd at kommunene overtar ansvaret for tildelign av ressurser nr de går over fra barnehage til skole. Da blir det drastiske kutt fordi kommunen gir bare ut én pott til den enkelte skole. Ønsker dere masse lykke til og dere må ikke gi opp! Jeg vet av erfaring av det er tøft å stå i det og skal fungere som både mentor, forelder, venn osv., men det er derfor viktigere at vi står på og blir hørt for disse kuttene hvert år kan vi ikke leve med!
Hei!
Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no
Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no
Hilsen Magne i VG
Oi, takk for det 🙂